Ranakpur

Fra Udaipur dro vi videre til Ranakpur. Ranakpur er veldig forskjellig fra alle de andre byene vi har bodd i til nå, og kan vel nesten ikke kalles en by en gang. Det er ingen butikker, boder, rickshawer, mopeder eller biler her. Det er med andre ord veldig stille her, og for første gang på turen har vi kunnet høre lyden av fugler, og ikke bare tuting fra trafikken. Det var en deilig forandring!

Etter innsjekking på hotellet spiste vi en lett lunsj, og så slappet vi av ved bassenget. Til tross for at vi var 1300 meter over havet var temperaturen deilig, og sola stekte.  Kvart over fire var det tid for en tur rundt i landsbyen. Vi begynte med å gå opp et høyt fjell, og på toppen lå det to fattige og enkle hus. Slik bor bøndene i India. Guiden vår fortalte masse om landsbygda i India, og det var svært lærerikt. Bondelivet i India er hardt, det er det ingen tvil om! Mange har ingen mulighet til å sende  barna på skole, og de hjelper familien med å dyrke jorda de lever av. I India er det ikke slik at den eldste sønnen arver gården og jorda, her deler faren jorde likt mellom alle sønnene. Dette gjør at det blir stadig mindre jord til hver familie, og mange har ikke nok jord til at de kan leve av det selv en gang. Familiene på landsbygda er også større enn familiene i byene. Guiden vår fortalte at det finnes flere grunner til dette. For det første er det mange som mangler både kunnskap og penger til prevensjon. For det andre så er det svært få på landsbygda som har elektrisitet. De har derfor verken tv eller data, og mangler underholdning på kveldene. Dette blir det barn av!

Mr. Karon fortalte også om mangelen på likestilling i India. Dette kommer enda tydeligere fram på landsbygda enn i byene. Det er nesten ingen som vil sende jentebarn på skole. Grunnen til dette er at de uansett aldri kommer til å få seg en jobb, men vil tilbringe resten av livet på kjøkkenet. Det er faktisk så drøyt at jentebarn i mange tilfeller sees på som en byrde for familien. De må bo hjemme helt til de gifter seg i 15-16 års alderen, og når de gifter seg må brudens familie gi en stor gave til brudgommens familie. Guiden fortalte at det faktisk enda er en del familier som tar livet av nyfødte jentebarn, og håper at de får en gutt neste gang.

Før vi dro til Ranakpur hadde Danielle i gruppa vår samlet inn penger fra alle. For disse pengene kjøpte hun godteri, blyanter og viskelær. Guiden vår hadde fortalt at vi kom til å møte veldig mange fattige barn, og at det ville være greit om vi hadde noe å gi dem. Barna flokket seg rundt oss og prøvde å lure til seg mest mulig godteri. Mange av dem er både grådige og frekke! Likevel er det hjerteskjærende å se de små barna. De er skitne, fillete kledd, tynne og har dårlige tenner. Noe annet som gjorde sterkt inntrykk var da en mor sa til guiden vår at vi kunne adoptere barna hennes. Hun vet at de vil få det bedre i Vesten, og er derfor villig til å gi fra seg sine egne barn.

Etter rundturen spiste vi samlet middag, og gikk tidlig i seng. Fredagen tilbrakte vi så mye tid som mulig ved bassenget. Det var deilig endelig å få litt sol på kroppen, men brunfargen lar dessverre vente på seg. Dere kan vel tenke dere at vi er ganske irriterte for det!

Namaste :-)