Bryllup

I går, fredag 28 januar var dagen for bryllupet til Hildes kusine Camilla og Andrés. Vi møtte opp halv fire på hotellet deres, og ble kjørt i to forskjellige biler (bruden og brudgommen hver for seg selvfølgelig) til stranden hvor vielsen skulle holdes. De hadde leid inn en engelsk bryllupsplanlegger som hadde ordnet alt for dem, og det var virkelig helt nydelig! Alle ble positivt overrasket. Været var perfekt, og til tross for at vi faktisk satt i skyggen var det veldig varmt. Camilla var rett og slett helt nydelig. Etter vielsen, og litt tid til bilder dro vi tilbake på hotellet deres, hvor festen skulle holdes. Også der hadde de pyntet kjempefint, det var blomster og lys overalt. Middagen var buffet, og vi fattige backpackere spiste oss fordervet når det var gratis mat.

Phuket

Vi endte opp med å bruke nærmere 30 timer på å komme oss fra Palolem til Phuket. Først måtte vi mellomlande i Mumbai og der hadde vi hele ni timer mellom flyene. Vi tenkte at det sikkert ikke kom til å bli så verst, vi kunne jo sette oss på en restaurant og blogge for eksempel. Planen ble til vår store ergelse endret da vi måtte oppholde oss i innsjekkingsområdet helt fram til tre timer før flyet gikk. Vi hadde nesten ikke spist siden frokosten kl halv ti, og det eneste det gikk an å få kjøpt i innsjekkingsområdet var muffins og andre bakevarer. Vi var så sinte at vi bare måtte la være av å snakke til hverandre! Da vi endelig kom oss til Phuket hadde vi sovet ca en time og nesten ikke spist på godt over et døgn. Vi labbet likevel rett ned på stranda hvor vi skulle møte familien til Hilde. Hovedgrunnen til at vi er i Thailand akkurat på dette tidspunktet er at Hildes kusine Camilla skal gifte seg på fredag. Vi fikk lagt fra oss sekkene på hotellet deres, og deretter var det ut for å lete etter et billig sted å bo. Vi måtte lete en god stund før vi fikk et godt råd av en thailandsk mann; Luckys Guesthouse. For en bungalow må vi betale 550 baht per natt, det vil si ca 110 kr for begge to. Vi holdt også av en bungalow til Hildes andre kusine Maren, som er på reisefot med sin venninne Guro. De er fra Kristiansand begge to, og er like gamle som oss, så det var kjempegøy og treffe de igjen!

Etter å ha kommet i orden i bungalowen spiste vi middag. Restauranten var ikke særlig bra, og vårt første inntrykk av thaimat var litt skuffende. Vi var så trøtte at vi la oss halv ni, og sov til halv ti dagen etter. Været var ikke helt topp da vi våknet, så vi spiste frokost og kikket litt. Vi bor midt i mellom Kata og Karon beach, og det er ca ti minutter å gå til begge strendene. Vi bestemte oss for å ta en tur på stranda selv om det var overskyet. Sola er veldig sterk her, så vi måtte nesten bade hver gang skyene lettet litt. Det er noe rart med vannet her, akkurat som om vi får små stikk, og det svir veldig. Noen som har opplevd det før eller vet hva det er?? Tror ikke det er noe farlig i hvert fall.

Vi avtalte å møte Camilla og de på Patong klokka syv. Hildes fetter Christian hadde bursdag, så vi unge skulle spise middag og gå ut sammen. Middagen spiste vi på en kjempefin restaurant. Prisene var egentlig for høye for vårt budsjett, men maten var virkelig god og vi må da kunne unne oss litt ekstra vi også (vi fikk også spist poteter for første gang på tre uker, hvem hadde trodd at vi ville savne poteter såå mye?). Vi fikk også ordnet det slik at bursdagsbarnet fikk is med lys på. Det er kanskje ikke så stas når man fyller 26 og servitørene på en restaurant synger for deg, men isen var i hvert fall god Etter middagen gikk turen til Bangla Road. Det er den gata på Patong hvor alle utestedene ligger. Det var folk overalt på gata, og det var med godt med folk på de fleste utestedene allerede klokka ti. Vi vandret litt oppover gata og lurte på om vi kunne klare å finne et sted uten halvnakne thailandske damer (kanskje menn…? ) vrikkende på bardisken. Jakten gikk ikke så veldig bra, så vi satt oss inn på et kjempestort utested med dansende damer. Her trappet vi drikkingen en liten smule. Maren fikk smakt negershots (jägershots, hehe) for første gang. Både Andres (forloveden til Camilla) og Christian hadde spanderbuksene på, og drinkene kom til bordet raskere enn vi klarte å drikke dem. TUSEN TAKK GUTTA!! (Vi takket dem ikke dagen derpå!!) Etterpå gikk turen på Grabbarne Grus. Dette er en skandinavisk bar som finnes på alle store festesteder i Europa, og Hilde ble ganske glad da hun oppdaget at den finnes i Phuket også (hun tilbrakte mye tid der da hun var i Magaluf i fjor sommer). For første gang på hele turen fantes det kjekke gutter på vår egen alder! Alle fire jentene var ganske så fornøyde. Vi vil si at det var en veldig vellykket bursdagsfeiring!

I går var vi egentlig ganske kleine alle sammen. Utestedene er åpne lenger her enn det de er hjemme, og det ble ikke akkurat en tidlig kveld på noen av oss. Vi tilbrakte noen timer på stranda, men det regnet litt, og formen var som sagt ikke på topp, så vi tok turen tilbake til bungalowen. Vi fikk sovet et par timer før vi måtte få litt mat i kroppen. Da ble det selvfølgelig verdens beste fyllemat; burger og pommes frites. Etter mat måtte vi finne kjoler til bryllupet, den store dagen er nemlig allerede i morgen. I dag har vi bare vært på stranda, og nå skal vi straks møte Camilla og resten av jentene for å ta manikyr og pedikyr. Deilig

Oppsummering India

Del 2

Kultur:

Før vi bega oss ut på den utrolige reisen var vi veldig klare over at vi kom til å få kultursjokk i India, men ingen av oss kunne forutse hvordan det virkelig skulle bli. Kultursjokket kom allerede på flyet fra Wien til New Dehli, og slo oss enda hardere da vi ankom hovedstaten. Heldigvis er ikke New Dehli en typisk indiske by, og vi lærte oss virkelig å like India etter hvert. Det viste seg å være et land med vakkert landskap, hyggelige mennesker og flere fantastiske monumenter!

India er også et land med store forskjeller, både når det kommer til landskap og levestandard. Noe av det som gjorde mest inntrykk på oss var den altfor synlige fattigdommen, som preget alle byene vi besøkte. Over alt på gatene kunne man se tiggere i alderen 3-80 år, som ble oversett av både lokale og turister. Aller verst var det nok i Mumbai, hvor vi kun fikk et lite glimt av verdens største slum. Her var det kilometervis med blikkhus, som huser tusenvis av fattige indere. Selv bodde vi på hotell, spiste på fin restaurant og mange fikk shoppet en del.. Vi har mange ganger både snakket og tenkt på hvor heldige vi som har vokst opp i et land som Norge. Noe annet vi snakket mye om i begynnelsen er hvor alle de rike i landet befinner seg. Vi var blitt fortalt at India er et land med en liten del veldig rike mennesker, men vi følte ikke at vi verken så fine hus eller velstående mennesker hele den første tiden. Først på veien til Jaipur kjørte vi forbi en del kjempestore hus med badebasseng og høye gjerder utenfor. Her kunne vi også se på folkene på gata at det var folk med mer penger enn det vi tidligere hadde sett. Vi reiste jo en del med lokal transport under oppholdet vårt, og fra Mumbai til Goa tok vi fly sammen med resten av gruppa. Det er ganske tydelig at det er for dyrt for ”vanlige” indere å fly, de eneste vi så på flyene var nesten menn i dress og med stresskofferten under armen.

Særlig da vi kom til Ranakpur fikk vi veldig følelsen av at vi dro tilbake i tid. På landsbygda var det ingen som hadde elektrisitet, de bodde i enkle jordhytter eller hus og levde av det jorda ga dem. Redskapene og jordbruksmetodene de brukte var også gammeldagse. Få barn hadde mulighet til å gå på skole eller få utdanning, de måtte være hjemme og hjelpe familien. Jeg tror det preget oss litt å se at de enda lever slik mange steder i India, for etter Ranakpur har vi begge undervurdert India litt som land. Helene kom i snakk med en kvinnelig lege da hun satt på en café i Palolem, og hun framstilte India som et velutviklet og bra land å leve i. Hun hadde en datter på seks år, og da Helene spurte om hun gikk på skole ble hun helt sjokka; selvfølgelig gjorde hun det! Hun gikk på offentlig skole, og de offentlige skolene i Dehli var visst veldig gode. Vi stusset litt over hvor gode indere er i engelsk, og det viser seg at all undervisningen foregår på engelsk. Da vi fortalte at engelsk kun var et fag på lik linje med naturfag i Norge og at all undervisning foregår på norsk, ble de veldig overrasket. Vi har lært mye av å snakke med ”vanlige” indiske mennesker i løpet de tre ukene våre i landet. Menneskene er virkelig åpne og lette å snakke med. De forteller villig om sitt eget liv, og er nysgjerrige på hvordan vi lever i Norge. Som sagt er de fleste også veldig flinke i engelsk, så kommunikasjon har aldri vært noe problem. Selv om folk flest er høflige og hyggelige er det også mange som er skikkelig uforskammede og frekke! Som vi har fortalt tidligere ble vi både filmet og tatt bilder av da vi bevegde oss i bikini på stranda i Goa. Som selgere er indere også veldig masete og frekke. De drar deg nærmest inn i butikken sin, og det er umulig å få gå i fred i byen.

Oppsummering India

Gap- adventures:

De to første ukene av vårt tre uker lange opphold i India var vi med på en tur arrangert av Gap Adventures. Vi var evige takknemlige for dette da vi først kom til New Dehli, det viser seg nemlig at India er et relativt vanskelig land å reise i på egenhånd (+ at kultursjokket til å begynne med lammet oss litt). Vi har betalt en del for denne turen, men er ikke 100 % fornøyde. For det første er det alt for langt å reise fra New Dehli til Goa med alle de mellomstoppene vi hadde. Resultatet av dette var jo at vi brukte for mye tid på transport. Tre hele dager gikk med til buss og flyturer, og det synes vi er litt sløsing med tid når vi tross alt bare har 15 dager. I tilegg måtte vi for eksempel tilbringe en hel dag i en buss uten vinduer og vente i timesvis på at bussene skulle bli fulle nok til å dra. I India finnes det heller ingen steder som selger mat langs veien, og i og med at bussturene ofte ble flere timer lengre enn planlagt gikk vi tomme for mat, og måtte leve på chips resten av dagen. Den lange reisestrekningen gjorde også at vi fikk veldig lite tid i mange byer. Flere ganger ankom vi på formiddagen, og dro morgenen etter. Hotellene var stort sett ok standard. Likevel var variasjonen på hotellene stor, og i stedet for å ha badebasseng rett utenfor bungalowen kunne vi for eksempel alltid hatt hotellrom med vinduer og varmtvann.  Vi forstår heller ikke hvorfor Gap valgte å ta oss til alle byene de gjorde. Turen ble avsluttet i Calangut i Goa, og det er en grunn til at vi kaller dette for ”shithole Goa”. Det var virkelig ikke verdt et besøk, og det var kjedelig å avslutte turen på et slikt sted. Særlig kjedelig var det da vi fant ut at det var kortere fra flyplassen til paradiset vårt Palolem, enn det det var til Calangut. 

Guiden vår Mr. Karon er vi både veldig fornøyde og veldig misfornøyde med. Ofte når det skjedde ting var han veldig passiv, og dårlig til å gi oss informasjon. Han var lite sammen med gruppa, og holdt seg gjerne litt i bakgrunnen. Selv hvis han ble med hele gruppa for å spise satt han helst for seg selv. Han sa selv at han var en lat mann, så for hans del kunne vi like gjerne bare droppe rundturene i byene. Når vi først hadde rundturer så imponerte han likevel mange med store kunnskaper og engasjement. Han fortalte mye om hinduismen som religion og kunne mye om alle byene vi besøkte. Enkelte steder han tok oss med til var også helt unike og ga oss virkelig gode opplevelser. For eksempel fikk vi spise rundt et bål på taket på en restaurant, og bli med til arbeidsplassen til noen lokale kunstnere.

Selv om vi er misfornøyde med at vi hadde så mange stopp på turen så gjorde jo dette at vi fikk sett mye av India. Vi opplevde utrolig mye forskjellig på de 15 dagene. Mange av opplevelsene som var nærmest traumatiske der og da er allerede når minner som vi kan le godt av, og er glade for at vi har med oss i bagasjen videre i livet. I alle byene vi besøkte hadde vi relativ stor frihet til selv å velge hva vi ville gjøre, og det er vi veldig glade for! Vi fikk alltid informasjon om hvilke monumenter vi kunne se, og så var det opp til oss selv å velge om vi ville se dem eller ikke. Det passet perfekt for oss, som blir ganske fort mette av å se på ulike bygninger.

Mat og drikke:

Etter tre uker i India har vi både spist og drukket mye forskjellig. Maten i India er som de fleste av dere kanskje allerede vet ganske sterk og spicy. Til og med når vi ber servitøren om de kan lage retten ”not spicy”, så er den som regel for sterk for oss. Menyene er alltid på engelsk, men problemet er bare at vi ikke kjenner igjen navnet på noen av rettene, og servitørene snakker svært dårlig engelsk. Vi har derfor kviet oss litt for å bestille noe vi ikke vet hva er. Heldigvis hadde vi ei i gruppa vår som var ganske godt kjent med indisk mat på forhånd, så hun hjalp oss så mye hun kunne.

Det er vel mange av dere der hjemme som har bekymret dere for hvordan det skal gå med Helene her nede, grunnet at hun er ganske kresen. Som vi har sagt før har hun overrasket positivt, og prøvd masse ny mat. På forhånd hadde hun ikke tenkt så mye på det selv, men bare kommet fram til at det var bedre å få et skikkelig sjokk med en gang hun kom til India. Etter en liten stund må da maten begynne å smake godt, tenkte hun. Noe som har gjort ting litt enklere for Helene er at de aller fleste indiske restaurantene har et stort utvalg av kontinental mat. Man kan altså prøve ut mye ny mat uten at det trenger å være indisk mat, og dermed trenger heller ikke all maten å være så spicy.

Om den indiske maten er vi begge enige i at veldig mye smaker veldig likt. Dette er kanskje en fornærmelse for dere som har lagt deres elsk på indisk mat, men det er faktisk relativt kjedelig. Vi har begge falt for naan i alle varianter og smaker, og vurderer å investere i en slik plate som man kan steke de på når vi tar turen til Bergen neste år. Også ris har spist mye av, både kokt og stekt. Noe som også er veldig vanlig å ha til maten her i India er curd eller raita. Curd er som naturell yoghurt, mens raita er yoghurt med smak eller frukt i. Dette blander man sammen med den andre maten man bestiller, slik at det ikke blir så sterk, og er ypperlig for oss som ikke er så flinke til å spise sterk mat!

Når det kommer til drikke er det meste som i Norge, vi kan til og med kjøpe Tuborg her nede! Mange av dere vet vel at chai opprinnelig kommer fra India, så det får du kjøpt over alt. (Chai er krydderte med kokende melk i). Det eneste vi har blitt bedt om å holde oss unna her i India er grønn Lassi. Lassi er noe av det samme som milkshake, bare at det lages med yoghurt i stedet for iskrem. Det finnes mange forskjellige typer lassi, men det er kun den grønne lassien vi må holde oss unna, det er nemlig et stoff som likner marihuana i den. Til vår store irritasjon prøvde alle servitører å prakke på oss nettopp denne lassien. De lurer ikke oss!

Super Goa

Vi nyter late dager paa stranda her i Palolem. Som dere kan se paa bildene under er dette virkelig paradis, og vi trives faktisk saa bra at vi gruer oss nesten til aa dra Thailand til sondag.. Det sier jo litt om denne plassen! Ellers bruker vi dagene vaare til aa spise god mat, shoppe og rett og slett nyte livet.

    Rommet vaart :-)            

Utsikten fra "leiligheten" vaar

                                            

   Solnedgang fra terrassen

                                            

                                                 

Kort oppdatering

Vi har kommet oss bort fra storbyen Mumbai naa., og er rimelig fornoeyde med det. Alt for mange lukter, for mye folk, for fuktig luft, for mye soeppel. Dro videre til et shithole av et ferieparadis i Nord-Goa. Guiden vaar syntest visst det var fantastisk der, og det hadde det kanskje vaert hvis vi elsket aa gaa paa nattklubber med gamle indiske menn eller bli tatt bilder av hvis man beveger seg i bikini paa stranda. Etter at Gap-turen var ferdig dro vi soerover sammen med tre andre fra gruppa. Vi befinner oss naa paa Palolem beach, og bor i smaa hytter paa stranda. Vi foeler oss saa heldige, vi er virkelig i paradis. Legger ut bilder senere, saa kan dere droemme dere vekk og misunne oss litt mer :-) Maa loepe, skal ut og spise middag.

"Her er jeg i fullstending harmoni med meg selv, bortsett fra at jeg enda har diare og magekramper." - Helene

Not so incredible India

Vi dro fra Ranakpur rundt klokka fire i går ettermiddag, og nå befinner vi oss i Mumbai. Det var ikke en behagelig tur! Fra hotellet i Ranakpur til togstasjonen kjørte vi bil. Vi delte oss på to forskjellige bilder, og vi satt ikke i samme bil. Begge sjåførene kjørte som gale nedover den svingete fjellveien, i en bil som verken har bilbelter, vegger eller dører. Alle holdt seg fast i taket, og hvis du ville unngå å bli redd var det bare og holde øynene lukket. Da vi kom ned til en landsby skjedde det noe som ingen av oss skulle ønske vi hadde trengt å være vitne til. Det var veldig mye folk rundt bodene, og også en del biltrafikk. Sjåføren i bilen Helene satt i ville rygge litt tilbake, og prøve en annen vei ut fra landsbyen. Det som skjedde da var at han kjørte over føttene til en tigger som satt i veien. Det var helt grusomt for de som så tiggeren, men han ble heldigvis fort lagt over i bil og kjørt til sykehuset. Sjåføren måtte bli med han, og plutselig satt vi der uten sjåfør. Folk kom til fra alle kanter, mange stirret på oss i bilen, pekte og lo. Dette gjorde ikke hendelsen vi akkurat hadde vært vitne til noe lettere å håndtere. Heldigvis for oss satt guiden vår Mr. Karon i denne bilen, og ikke den som kjørte foran oss. Ingen av oss vet hva som da hadde skjedd. Mr. Karon ordnet en ny sjåfør til oss, og etter en stund fikk vi lov til å kjøre videre. Da vi kjøret videre prøvde Mr. Karon å trøste oss med å si at slik er det bare i India, slike ting skjer. Han sa også at tiggeren satt på et sted han ikke burde, akkurat som om det var hans egen feil. Ganske sykt! Vi hadde jo et tog vi måtte rekke, så mange av oss var ganske stresset. Da vi kom fram var allerede den andre bilen der. Andrea som hadde sittet på i den hadde fått med seg hva som hadde skjedd, så de visste hvorfor vi var for sene.

Vi rakk heldigvis toget, men da kom dagens andre sjokk for mange av oss. Vi hadde gledet oss litt til å tilbringe en natt på et såkalt sleepingtrain, men det var overhodet ikke slik vi hadde forestilt oss!  Alle vi norske jentene var plassert i samme kupe, men det satt også en indisk dame og en mann der.  Vi måtte sove tre stykker i høyden, og det var ekstremt lite plass. Stemningen ble ikke akkurat bedre av at vi oppdaget mus på gulvet sammen med sekkene våre. Vi var glade for at vi begge to satt i en av de øverste sengene på dette tidspunktet! Da guiden vår kom innom kupeen for å høre om alt gikk greit fortalte vi han om musene. Da sa han: "Don't worry, they're friendly!" Følte oss virkelig beroliget da!  Rundt halv elleve bestemte vi oss for å prøve å sove. Vi hadde alle med oss lakenpose, og denne kom for første gang til nytte. Alle som med den lille sekken i senga, selv om de fleste hadde låst den med hengelås.  Magebeltet med pass, penger og bankkort lå selvfølgelig inne i lakenposen (Helene festet det fast rundt låret, lurt!). Til tross for disse forhåndsreglene tror jeg alle sov med det ene øyet på gløtt.

Etter oppholdet i Ranakpur er det også veldig mange i gruppa som er blitt dårlige. Mange ble det allerede i Ranakpur, og nesten alle har nå hatt enten oppkast eller diaré. Stakkars Kristine kastet opp på togstasjonen bare to minutter før toget kom. Heldigvis fikk hun medisin av Murielle, og denne skal ha hjulpet. En mann like i nærheten av vår kupe var dessverre ikke like heldig. Alle hørte han kaste opp og brekke seg på natta. Også guiden vår følte seg dårlig...  Oppholdet i Mumbai har Helene tilbrakt vekslende mellom senga og doen, og har enda ikke vært utenfor hotellrommet. Takk Gud for at hun ble dårlig etter at vi gikk av nattoget!!!

Som dere forstår er ikke alt bare fryd og gammen i India. Nå tror jeg alle gleder seg til å komme sørover til Goa! Goa er et fylke, og langs hele kysten finner du nydelige strender, restauranter og utesteder.  Vi skal være der i en uke etter at den arrangerte turen er ferdig, og gleder oss veldig til dette. 

Namaste :-)

Ranakpur

Fra Udaipur dro vi videre til Ranakpur. Ranakpur er veldig forskjellig fra alle de andre byene vi har bodd i til nå, og kan vel nesten ikke kalles en by en gang. Det er ingen butikker, boder, rickshawer, mopeder eller biler her. Det er med andre ord veldig stille her, og for første gang på turen har vi kunnet høre lyden av fugler, og ikke bare tuting fra trafikken. Det var en deilig forandring!

Etter innsjekking på hotellet spiste vi en lett lunsj, og så slappet vi av ved bassenget. Til tross for at vi var 1300 meter over havet var temperaturen deilig, og sola stekte.  Kvart over fire var det tid for en tur rundt i landsbyen. Vi begynte med å gå opp et høyt fjell, og på toppen lå det to fattige og enkle hus. Slik bor bøndene i India. Guiden vår fortalte masse om landsbygda i India, og det var svært lærerikt. Bondelivet i India er hardt, det er det ingen tvil om! Mange har ingen mulighet til å sende  barna på skole, og de hjelper familien med å dyrke jorda de lever av. I India er det ikke slik at den eldste sønnen arver gården og jorda, her deler faren jorde likt mellom alle sønnene. Dette gjør at det blir stadig mindre jord til hver familie, og mange har ikke nok jord til at de kan leve av det selv en gang. Familiene på landsbygda er også større enn familiene i byene. Guiden vår fortalte at det finnes flere grunner til dette. For det første er det mange som mangler både kunnskap og penger til prevensjon. For det andre så er det svært få på landsbygda som har elektrisitet. De har derfor verken tv eller data, og mangler underholdning på kveldene. Dette blir det barn av!

Mr. Karon fortalte også om mangelen på likestilling i India. Dette kommer enda tydeligere fram på landsbygda enn i byene. Det er nesten ingen som vil sende jentebarn på skole. Grunnen til dette er at de uansett aldri kommer til å få seg en jobb, men vil tilbringe resten av livet på kjøkkenet. Det er faktisk så drøyt at jentebarn i mange tilfeller sees på som en byrde for familien. De må bo hjemme helt til de gifter seg i 15-16 års alderen, og når de gifter seg må brudens familie gi en stor gave til brudgommens familie. Guiden fortalte at det faktisk enda er en del familier som tar livet av nyfødte jentebarn, og håper at de får en gutt neste gang.

Før vi dro til Ranakpur hadde Danielle i gruppa vår samlet inn penger fra alle. For disse pengene kjøpte hun godteri, blyanter og viskelær. Guiden vår hadde fortalt at vi kom til å møte veldig mange fattige barn, og at det ville være greit om vi hadde noe å gi dem. Barna flokket seg rundt oss og prøvde å lure til seg mest mulig godteri. Mange av dem er både grådige og frekke! Likevel er det hjerteskjærende å se de små barna. De er skitne, fillete kledd, tynne og har dårlige tenner. Noe annet som gjorde sterkt inntrykk var da en mor sa til guiden vår at vi kunne adoptere barna hennes. Hun vet at de vil få det bedre i Vesten, og er derfor villig til å gi fra seg sine egne barn.

Etter rundturen spiste vi samlet middag, og gikk tidlig i seng. Fredagen tilbrakte vi så mye tid som mulig ved bassenget. Det var deilig endelig å få litt sol på kroppen, men brunfargen lar dessverre vente på seg. Dere kan vel tenke dere at vi er ganske irriterte for det!

Namaste :-)

Udaipur

Søndag kveld ankom vi Udaipur. Da hadde vi tilbrakt hele dagen på bussen, men den indiske kollektivtrafikken imponerte oss stort- vi kom fram på tida! Vi la fra oss tingene på hotelrommet og så gikk turen rett over gata, til US Pizza. Helene hadde følt seg uggen hele dagen, og gikk alene tilbake på hotellet rett etter maten.

Mandagen valgte Helene å bli igjen på hotellet, fordi hun var dårlig, og hadde vært dårlig om natten også. Vi er bare glade for at hun ble dårlig når vi hadde flere dager på samme sted, og ikk etrenger å forflytte oss med buss eller tog. Velger også å sitere Pappa Iglebæk: "bare vær glad for at du har spysyka og ikke dritesyka." Ganske fornøyd med det! (Bank i bordet.) Hilde og resten av gruppen ble med guiden på en tur rundt i byen. De ble tatt med inn i City Palace, et nydelig område hvor blandt annet kongen av "fylket" bor. Bygningene her var fantastisk flotte og utsikten unik. Her ligger et av verdens dyreste hoteller, som koster utrolige 1500 $ pr natt og 1000 $ pr måltid. Mr Karon (guiden vår) er lommekjent i områdene rundt City Palace, og også her fikk vi en liten rundtur. Vi har lært at indere benytter enhver sjangse til å lure naive turister som oss, så heldigvis for oss kunne Mr. Karon peke ut steder hvor vi kunne handle trygt.. Dagens høydepunkt var da vi ble tatt med opp til en lokal kunstners arbeidsplass. Han delte gjerne informasjon om hvordan både malingen og bildene blir laget, og alle fikk hver sin negl malt. Hilde fikk malt en påfugl på sin ene negl, og var godt fornøyd med det! Motivene varierte i alt fra dyr og Taj Mahal, til Kama Sutra og portretter. Kameler, elefanter (til Hildes store begeistrelse), påfugler, hester, kuer og tigere var motiver som ofte gikk igjen i kunstverkene. Hvert av disse dyrene har forskjellig betydning; Kamel = kjærlighet, tiger = mot, påfugl = sjønnhet, elefant =  hell og lykke, hest = styrke og ku = hellig. Nesten alle fra gruppen kjøpte med seg minst et bilde hver, og noen benyttet seg av sjangsen til å få henna tattovering gjort av en ekte kunstner.

Dagen i dag er brukt til lett shopping og koselige måltider sammen med resten av gruppa. Det er deilig med noen dager uten fast opplegg, så vi har virkelig nytt dagen! Helene retter forøvrig en stor takk til resten av gruppa på var gap tur! :-) Dere er helt fantastiske. Hilde har stadig fått spørsmål om hvordan Helene føler seg, og da gruppa kom tilbake på hotellet var det mange som kom innom rommet for å høre hvordan formen var. Det er også flere som tilbøy medisiner for kvalme (Helene takket høflig nei til noen medisiner som en sykepleier tilbøy. De finnes kun på sykehus, og er beregnet på kreftpasienter som ikke må kaste opp etter at de har tatt cellegift. Skulle visstnok ikke være farlig, men vi tar ingen sjanser). Det virker derimot som om de vanlige medisinene virker, formen er nå nesten tilbake :)

Visdomsord:

Whisky is risky, rum's for fun!

RUM= Regular Used Medicine.

Camel symbolizes love because if you can love a camel you can love anything :-)

Namaste :)

Pushkar

Vi ankom Pushkar på fredag, rundt kl 12. Vi kjørte buss hit fra Jaipur, men denne gangen leide gruppen en egen minibuss. Vi måtte betale 60 rupees (ca 7 kr) for det, og det var det virkelig verdt! Vi trengte ikke å stoppe opp unødvendig, og bussturen tok faktisk kortere tid enn beregnet! Deilig. Pushkar er det fineste stedet vi har bodd på, så langt. Vi bodde i små hytter rett ved et basseng, og vi var selvfølgelig de første ute i sola da vi fikk muligheten til det. Merker godt at humøret stiger hos alle når vi ikke trenger å fryse lenger.

Klokka halv fire møtte vi opp i lobbyen og fikk utdelt tradisjonelle indiske klær. Jentene fikk skjørt, tunika og sjal, mens guttene fikk bukse, t-skjorte og turban. Vi kledde på oss, og så var det tid for kameltur. Kamelene lå nede på bakken da vi satt oss ned på dem, og alle fikk sjokk da de reiste seg opp- de er så høye!! Helene skreik mesteparten av den 1,5 timer lange kamelturen, mens Hilde koste seg alene helt bakerst. Da vi endelig kom fram gikk vi opp på et fjell og fikk utsikt til den fineste solnedgangen noen av oss noen gang har set. Det var helt nydelig! Like etter ble det laget bål, og vi plasserte tepper rundt bålet som vi satt på. Indisk vodka og brunt rom (ikke til å anbefale!) ble satt fram, sammen med brus. Det kom tre indiske menn som spilte instrumenter, og mange indiske jenter som danset. De var flinke, og etter hvert var det mange i gruppen som ble med dem i dansen, gøy! :)  Tror vi alle kommer til å huske spagaten til 33 år gamle Q i lang tid framover! Da maten ble servert var det så mørkt at vi ikke kunne se hva vi spiste. Vi prøvde å ta bilde av den for å få et visst overblikk, men det hjalp lite. Smakte likevel ganske godt. I ti-tiden begynte vi å bli fornøyde, og klare for turen hjemover. Da vi fikk heldigvis lov til å sitte to stykker på hver kamel, og vi satt sammen på Helenes femten år gamel kamel Baba. Vi tok en snarvei hjem, og var i seng rundt halv 12, veldig fornøyde med kvelden!

Lørdagen begynte vi med en rundtur i Pushkar. Da vi stoppet langs en innsjø kom det tre menn løpende og ville be for oss (dette koster selvfølgelig penger). Guiden vår hadde fortalt at folk ville prøve på dette. Hvis vi først gjorde det ville vi få et såkalt "Pushkar Passport" som er et rødt armbånd. Da ville ingen prøve å lure oss til å betale for det igjen, siden  de ville se armbåndet, og forstå at vi allerede hadde gjort det. Hele gruppen  bestemte seg derfor for å gjøre det nå med en gang. Vi satt langs innsjøen, fikk først en blomst i hånda, og deretter et armbånd. "Prestene" ba for familien og framtiden vår. Så til alle dere hjemme: dere er nå i bønnene til prester fra Pushkar, føles ikke det betryggende?  :)

Guiden vår fortalte oss en god del om byen Pushkar, indiske tradisjoner og hinduisme. Det var veldig interessant og vi lærte masse nytt! For det første lærte vi hvorfor kuene i India er hellige. På et tidspunkt var det mange indiske kvinner som døde i barsel, og også mange av barna døde tidlig. Det ble et stort problem, og enkelte byer fryktet at folketallet skulle bli alt for lavt. Løsningen ble at de ga barna kumelk, og stadig flere barn vokste opp. Disse barna ville derfor ikke slakte og drepe dyrene som hadde gitt dem livet, og etter den tid har kuene blitt betraktet som hellige. For det andre lærte vi en del om kastesystemet. Det oppsto på samme tid med de første sivilisasjonene i India, og fungere enkelte steder i India i dag, selv om det formelt ble avskaffet for flere år siden. Guiden fortalte at man i de første sivilisasjonene hadde behov for å dele arbeidsoppgavene i samfunnet. Dette gjorde man etter hvilke egenskaper og kunnskaper man hadde. På denne måten ble det dannet fire forskjellige kaster - de samme som finnes den dag i dag.

Etter rundturen hadde vi resten av dagen på egenhånd. Vi var sulte, og bestemte oss for bare å gå gjennom basaren på vei hjem. Vi synes ikke det var noe probelm å gå alene i denne byen. Folk var ikke like masete som i de andre byene, og den er heller ikke så stor. Pushkar er mer som en landsby enn en by egentlig, og det passet oss utmerket. Forskjellene på rik og fattig føles mindre, og det var ikke like mange tiggere. Vi så også mange barn i skoleuniformer, og flere forsjellige offentlige skoler. Det eneste vi kjøpte var et par sko hver, og de har vi tenkt til å spare til vi kommer til Norge, de er så søte. Etter lunsj slappet vi av ved bassenget til det var tid for middag. Hele gruppen gikk samlet til et hotel like i nærheten. Der hadde de laget plass til oss ute. Det lå puter og tepper på gulvene, og det var satt opp små bord og et bål i midten, skikkelig koselig! Han som eide hotellet var veldig hyggelig. Han trillet fram en tv til oss, og vi fikk sett vår første Bollywoodfilm. Den var til og med tekstet, og vi koste oss skikkelig! Vi har begge lurt på hvorfor alle restaurantene her kun serverer vegetarmat, og ikke har alkohol på menyen, og forklaringen fikk vi av guiden vår: Pushkar er en hellig by, og da er det ikke lov til å servere verken kjøtt eller alkohol. Det finnes midlertidig noen som ikke tar dette så veldig alvorlig. En i gruppa vår fikk servert øl i en tekanne til lunsj, under navnet "special tee", og til middagen fikk vi alle tilbud om "brown applejuice". Det ble ganske vittig egentlig da eieren sendte noen av sted for å få tak i øl til oss, og det hele var skikkelig hysj hysj!

Da vi skulle gå fra restauranten tok eieren fram mobilen og sa at han ville spille en sang for oss. Gjett hvilken sang han satte på?! Solskinnsdag av Postgirobygget!! Vi er jo seks norske jenter i gruppa, og alle ble helt i ekstase. Ingen av oss hadde forventet å høre norsk musikk på en indisk mobil, og vi småsang helt tilbake til hotellet.

Vi har også lært noen gode visdomsord her i Pushkar:

"Old is gold, and gold is never old" og

"Money opens every door"

Namaste! :)

Luxusbuss

Gårsdagen var uten tvil turens til nå kjedeligste og mest meningsløse dag. Vi måtte møte i resepsjonen klokka 10, fordi vi skulle ta bussen videre til Jaipur. ”Rutebilstasjonen”(se bilde til høyre) var ikke langt unna, og vi var der etter få minutter. Likevel kom vi ikke av gårde før godt over klokka 12. Vi har lært at vi må være tålmodige i India, og at det ikke er noe som heter avgangstider, men det får da være måte på! Ikke nok med dette skulle bussturen opprinnelig ta 5-6 timer, mens vi endte opp med å ankomme Jaipur halv 9 på kvelden. Grunnen til at det tok så lang tid var at det foregår opprør i India, og mange protesterer mot regjeringen. Vi kunne derfor ikke ta en statlig eid buss eller kjøre hele turen på hovedveien, slik vi skulle i utgangspunktet. Det verste var likevel ikke at det faktum at vi måtte sitte tolv timer i en buss, men bussens standard. Den manglet vinduer, noe som gjorde det umenneskelig kaldt så fort vi begynte å kjøre. I tilegg tror jeg ingen av dere kan forestille hvilken stank det var på den bussen, eller hvor ufattelig skittent det var. Vi ville ikke en gang lene hodet inntil setet, i frykt for å bi skitne i håret. Alle var slitne da vi kom fram til hotellet, men vi feiret ankomsten med middag og turens første øl i hotelrestauranten. Verken mat eller øl har noen gang smakt så godt!

Dagen i dag har derimot vært helt fantastisk! Rommet vårt på hotellet er så stort, og standarden er så høy at det er en fryd og bo her. Vi sto opp tidlig og guiden var tok oss med på en liten runde rundt i byen. Etter dette var det opp til oss selv hva vi ville gjøre. Vi var i himmelen da vi vandret rundt på en basar med uendelig antall butikker. Vi prøver så godt vi kan å prute, men blir i ettertid flaue av å tenke på at det er uaktuelt for oss å betale 70 kroner for et sjal, når vi tror vi kan få det for 55.

Noe av det som går mest inn på oss er å se alle tiggerne og de fattige barna. Vi har så lyst til å gi dem noe, men guiden vår har gitt klar beskjed om at vi ikke har lov til å gi dem penger. Grunnen til dette er at tiggingen ofte er organisert, og at barna må levere pengene inn til rike bakmenn, som tjener godt på dem. Det er likevel ikke lett å tenke på dette når vi i dag for eksempel så ei tre år gammel jente som bar på et nakent spedbarn. Hun grep tak i klærne og hendene våres for at vi skulle gi henne penger. Det er helt forferdelig å se på.

Selv om vi får mange sterke inntrykk her i India klarer vi også å kose oss og slappe av. Da vi var ferdige med å shoppe gikk vi tilbake på hotellet, spiste lunsj og nøyt det fine været på hotellets takterrasse. Nå har vi akkurat kommet tilbake fra middag på en av Jaipurs bedre restauranter. Og til alle dere som har vært bekymret for Helenes matvaner: dere har ingenting å bekymre dere for!!! J Hilde har aldri vært så stolt av ho før, og uttalte tidligere i dag: ”du har jo ikke klagd ei eneste gang”. Tommelopp!

Ps: Vi har forresten akkurat funnet ut hvorfor matvarer, chips, kjeks, juice og brus er så billig her i India; det har nemlig gått ut på dato! Nam nam nam

Namaste   

Agra

I løpet av natten våknet vi begge mange ganger, og var helt sikre på at vi hadde forsovet oss. Vi hadde vekkerklokken på 04.55, men allerede var 00.45 var Hilde ferdig kledd og stelt, i god tro om at klokken var kvart på fem.  Reisefølget på 13 møtte i lobbyen 05.15 og derifra tok vi taxi til togstasjonen. En viktig ting vi har lært i India er begrepet ca. Om toget skal gå kl 6 må man ikke bli overrasket om det kommer kl 7, og om det skal være fremme 8 er det ikke uvanlig om det ikke er fremme før 12. Sistenevnte opplevde vi i dag på vår vei til Agra. Begrepet tålmodighet må man også forstå når man er i India. Togene stopper hvert kvarter, og blir da gjerne stående i et kvarter, uten at noen forstår hvorfor, og uten at det er noen stasjon i nærheten.

Selv om Agra i utgangspunktet kun er to timer i tog unna Dehli, er det veldig store forskjeller på de to byene. Det første sjokket fikk vi da vi kom ut fra togstasjonen, der vi ble møtt av skitne barn helt ned i treårs alderen som tigget. Mange av dem sier bare: ”Helo mam” eller ”Please mam”, mens andre prøver å selge oss ting som nøkkelringer og karma sutra bøker.

Etter vi hadde lagt bagasjen fra oss på hotellet, gikk turen mot Agras hovedattraksjon: Taj Mahal. Vi pressa oss inn fire jenter i en rickshaw, og for første gang på turen opplevde vi å krasje med en annen rickshaw. Regelen om at tuting er det eneste tegnet man trenger å gi i trafikken, viser seg til alles skuffelse ikke å gjelde.. Vi ble ledet gjennom tidenes slumområde, med de verste luktene, mest skitne menneskene, mest lugubre sjappene og det største utvalget av husdyr du kan forestille deg. Plutselig stoppet rickshawen, vi ble ledet gjennom en port, og der var Taj Mahal foran oss. Vi blir overveldet over det spektakulære bygget og det faktum at det er bygget for hånd lenge før maskinenes tid. Det var uten tvil noe av det største vi har sett! Men likevel var skuffelsen stor da vi kom på innsiden av bygget. Det var kun to små rom vi hadde lov til å gå inn i, det var mørkt, ikke lov til å ta bilder - rett og slett ikke noe særlig å se.

Resten av dagen ble brukt til å spise god mat og ta en rask tur innom Agra Fort. Vi gikk ikke en gang inn i fortet fordi vi var så kalde, men brukte ca 20 min på å ta bilder av apekatter som løp fritt, og sjarmerte oss veldig. Temperaturen har vært en av de største overraskelsene med India. Vi, som de fleste andre, trodde det skulle være godt og varmt her, med ca 20 grader om dagen. Der tok vi grundig feil. Ullundertøyet er blitt vurdert brukt opp til flere ganger, og vi går enda i det eneste varme skiftet vi har (som vi har gått med siden vi reiste hjemmenifra).

Vi er fremdeles veldig trøtte og slitne, men vi skal prøve å se en episode med gossip girl før vi legger oss! (Thank you, Jostein J )

Namaste!

 Namnam, maten vi fikk på toget i dag! Vi hadde store problemer med å identifisere hva det faktisk var vi skulle spise, og spiste derfor heller ikke så veeeeldig mye....

Fra venstre: Helle, Andrea, Helene og Hilde. To veldig søte jenter fra Norge (ikke oss altså!) som både er like gamle og like tøffe som oss og legger ut på en slik tur. :-)