ZAMBIA DEL 1: landsbybesøk

Klokka ett den 17.mai landet vi i Livingstone, Zambia. I ankomsthallen sto Helenes onkel Håkon og kusine Målfrid Misenga og ventet på oss. Vi kjørte tilbake til huset deres som lå like i nærheten. Målfrid ble fort varm i skjorta, og syntes det var veldig stas å få besøk av to unge damer. Hun snakker engelsk som førstespråk, så det er heldigvis ingen problem å kommunisere med henne. Vi spiste lunsj nesten med en gang, og gjett hva som sto på bordet?? LEVERPOSTEI! Helene var i himmelen. Etter lunsj var det tid for en blund. Vi var fullstendig utkjørte etter et langt døgn på reisefot.

I syvtida gikk vi ut for å spise middag. Vi kjørte da til en restaurant inne i byen, hvor vi møtte to andre nordmenn. Vi spiste herlig indisk mat på nasjonaldagen, og noen av oss feiret med en akevitt. Annerledes, men fin nasjonaldag!

På onsdag ble vi enige om at vi skulle sove ut og slappe av på formiddagen mens onkel gikk på jobb. Så skulle han komme tilbake senere og vise oss litt rundt i byen. Da han kom tilbake lå vi enda og sov, vi var ganske utkjørte etter en lang reise uten søvn. Vi sto opp litt over elleve, og rett før tolv kjørte vi inn til byen. Vi gikk innom kontoret til Håkon, og fikk der hilst på alle kollegene hans. Vi fikk også kjøpt oss zambisk simkort. Nå er det bare tre uker til vi er hjemme, men litt hjemlengsel har vi enda. Nyter virkelig å være på tur, men kjenner at det skal bli godt å komme hjem også. Mens vi var i byen stakk vi innom en butikk og handlet med oss litt mat. Da vi kom tilbake til huset sto lunsjen klar på bordet, veldig godt! Vi pakket med oss litt ting, og i firetida kjørte vi av gårde. Vi skulle da være med onkel ut på jobb. Han jobber i en organisasjon som heter ”Respons Network”, og de driver arbeid i forkjellige landsbyer i nærheten av Livingstone. Da onkel først kom til Zambia (i 1981) var han også med på et hjelpeprosjekt. Den gang hadde det gått opp for folk i Europa, og da Norge at mange i Zambia hadde det vondt, og de var veldig ivrige etter å hjelpe og gi bort ting. Onkel var da med på å gi bort materialer, leker, klær og til og med penger. Da de kom tilbake til disse landsbyene senere for å se hvordan utviklingen hadde gått, kunne de se at det ikke hadde skjedd noen utvikling i det hele tatt. Dette forklarte de med at det var hjelpearbeiderne som hadde bygget grunnlaget for dem, og da vil alltid huset rase sammen. Det må være dem selv som bygger selve grunnmuren. Da vil huset stå, og de vil være selvstendige og uavhengige. Hvis man hele tiden får ting av andre vil det kun skape avhengighet, og det vil som sagt ikke skje noen utvikling. Tanken bak ”Respons Network” er at de ikke skal gi vekk materielle ting, men motivasjon, informasjon og ideer. På den måten blir det innbyggerne i landsbyene som selv bygger grunnmuren.

Som vi skrev er onkel og hans kollegaers visjon at de skal gi motivasjon og øke kunnskaper. De har da laget noen svært enkle hefter som de deler ut til innbyggerne i landsbyene. Hvert hefte tar for seg et emne. Alle dreier som om hvordan de kan opprette for eksempel en skole eller en type forening. Disse foreningene kan være til støtte for folk med utviklingshemninger, hiv/AIDS eller kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. De kan også opprette ulike idrettslag. Dette gjør at barna har noe å holde på med, og det gir dem også mestringsfølelse. Ute i landsbyene er det også mange som ikke vet hvilke rettigheter de har. De gir derfor informasjon om menneskerettighetene.

Onkelen til Helene og han sine kollegaer har i ettertid dratt tilbake til de samme landsbyene for å se hvordan de har utviklet seg. De må jo selvfølgelig evaluere prosjektet sitt, og se hvor gode resultater de får. Det har vist seg at det har skjedd mye i de landsbyene de har besøkt tidligere. De har utviklet seg mye mer når det er de selv som har lagt grunnlaget for utviklingen. Blant annet er det mange som har startet for eksempel skoler og idrettsklubber.

For å komme til landsbyen hvor onkel skulle jobbe måtte vi kjøre i ca to timer. Den første delen var på asfalt, den neste på grus og den siste på sand. Til slutt var det nesten ikke vei i det hele tatt… Response Network har fire ansatte som kjører motorsykkel rundt til de ulike landsbyene, og vi tør ikke å tenke på hvordan det må være å kjøre på disse veiene i mørket! Da vi kom fram til landsbyen ble vi tatt varmt i mot av innbyggerne. Vi satt opp teltet vårt, og onkel ordnet teltet sitt som faktisk er på taket av bilen, hehe. Først var det bare de voksne som snakket til oss. De ønsket oss hjertelig velkommet og viste oss litt rundt. Barna sto bare og kikket på oss, mange av dem hadde aldri sett hvite mennesker før. I landsbyene snakker de ikke engelsk som hovedmål, de snakker forskjellige zambiske språk. Vi kunne derfor ikke kommunisere med de små, noe som var litt dumt. De ble imidlertid raskt trygge på oss. Så fort vi tok opp kameraene våre og viste at vi kunne bilder av dem, og la dem se dem etterpå, ble de veldig interessert i oss. De hang rundt oss hele tiden, og kameraet var virkelig spennende! Etter hvert la de også merke til at vi var lyse i håret, og at vi ikke hadde rastafletter. Det var nesten like spennende!

Utover kvelden ble det trommer, sang og dans. Alle sammen var med og danset, selv de aller minste. Det var til og med en del mødre og storesøsken som danset med småbarn på ryggen. Senere fikk vi også servert mat. De hadde da laget tradisjonell zambisk mat til oss, maisgrøt og kylling. Alle sammen spiser med hendene, så da gjorde selvfølgelig vi også det. Man tar maisgrøten i den ene hånda og ruller den til en ball, dypper den i kraft og spiser det sammen med kylling. Det falt virkelig i smak!

Vi fikk en forholdsvis god natts søvn i teltet før vi våknet i syvtida. Etter at vi hadde spist frokost, kom det to jenter hen og lurte på om vi ville bade. Vi forsto ikke helt hva de mente, men takket ja til det. Da hadde de gjort i stand vaskevann til oss i en strådhytte som tydeligvis fungerer som bad. Ny opplevelse! Vi har allerede fått oppleve at det er noe som heter ”Africa-time”, og slik var det med landsbymøtet også. Det tok ganske lang tid før det startet, vi måtte vente på at det skulle komme nok folk. Den landsbyen vi var i var veldig liten, og det var også de nærmeste landsbyene. På landsbymøtet skulle det derfor være representanter fra hele fem landsbyer. Til slutt var det over 50 mennesker der, både menn og kvinner, unge og gamle, og møtet kunne begynne. De startet med å introdusere seg og fortelle om Response Network. Vi og onkel Håkon var de eneste engelsktalende der, alt annet foregikk på deres språk. Dette var selvfølgelig litt kjedelig, for vi fikk ikke med oss noe særlig av det som ble sagt. Etter hver ble vi litt rastløse, og onkel fikk ei jente til å vise oss litt rundt. Vi fikk da se mange av husene i nærheten, og vi kan nesten ikke forstå at de faktisk bor så enkelt som de gjør. Vi fikk også se en del åkrer, og på denne tiden av året har de akkurat høstet inn den hvite maisen de sår. Den arbeidet de med mens vi var der, og de skal selge den senere. En del av barna vi så på veien ble nesten redde for oss, og holdt hendene foran øynene da vi gikk forbi dem, hehe.

I slike strådhytter bor menneskene i disse landsbyene

Hønebur...

Her holder de på å gjøre maisen klar for salg..

Da vi kom tilbake var møtet fortsatt i full gang. Da onkel snakket ble det litt mer spennende for oss å høre på, og en av kollegene tolket slik at alle forsto. Han fortalte om sine opplevelser da han første gang kom til Zambia og begynte å jobbe. Han fortalte også om hvordan du kan opprette en forening som støtter folk med forskjellige utviklingshemninger. Tidligere sa han de ikke måtte se på det faktum at de ikke hadde skolebygning som noen hindring, de måtte heller være takknemlige for at de hadde vær til å kunne undervise utendørs. ”Det skulle nok disse jentene ønske de kunne”, sa han, og pekte på oss. Da var det en ung mann som sa at vi kunne gifte oss med han, og da kunne vi gå på skole ute, hehe. Etter møtet tok han kontakt med oss. Han var gift, og hadde fem barn, men han fikk klart fram at han var for polygami. Må virkelig vurdere dette….

Etter møtet fikk vi igjen servert maisgrøt og kylling. Begynner å bli drevne på å spise med fingrene nå! Etter at vi hadde pakket tingene og sagt ha det til alle sammen kjørte vi hjemover. Hilde hadde da en levende høne liggende ved føttene. Er man i Afrika så er man i Afrika! Vi var hjemme i grei tid, fikk oss en god dusj og deilig middag. Vi synes begge to det er litt vanskelig å sette ord på hva vi opplever her. Vi klarer ikke å beskrive hvordan vi opplever alt, og hvor stekt inntrykk enkelte ting har gjort på oss. Dere skjønner vel i det minste at dette er en helt unik opplevelse for oss begge. Vi er veldig takknemlige for at onkel har latt oss få bli med på dette!

Solnedgang i landsbyen

Vasketid

Har dere sett noe så nydelig??

En bonde som veldig gjerne ville bli tatt bilde av...