ZAMBIA DEL 2: Livingstone

Vi var ganske slitne etter besøket i bushen, så på fredag sov vi til klokka var nesten ti. Under middagen på 17. mai ble vi invitert på middag til en av onkels venner. Han gav oss valget mellom fårikål og zambisk mat, og valget var ikke veldig vanskelig. Vi er som sagt veldig matleie og har lenge savnet norsk mat. Fårikål passet oss derfor perfekt. Fredag var den store dagen, og litt over ett var vi hjemme hos Tore. Onkel Håkon var opptatt, og vi ble derfor bare fire til lunsj; Hilde, Helene, Tore og hushjelpen Anna. Vi hadde gledet oss i flere dager, og Tores kokkekunster holdt mål! Det smakte enda bedre enn vi husket, og savnet for norsk mat ble bare større…

Tore var kjempehyggelig og lett å prate med, så vi ble der helt til halv tre. Han kjørte oss ned til Håkon kontor, hvor vi skulle møte han klokka tre. Vi har i løpet av turen bestemt oss for å få fadderbarn, og fant tidlig ut at vi ville gjøre det gjennom Håkon. I og med at vi sa i fra så god tid i forveien, var vi på fredag så heldige at vi fikk møte fadderbarna våre. Det er to jenter på 15 og 16 år. Vi klarer dessverre ikke å huske navnene deres, de var alt for lange og vanskelige for oss. Jentene går på skole, men de kommer begge to fra fattige familier. Hun ene er ferdig med ungdomsskolen, men mangler pengene til å starte på videregående. Hun andre går enda på ungdomsskolen, men familien har ikke råd til å betale årsavgiften slik at hun kan fortsette.  Det vi støtter dem med i året går derfor til å betale skolegangen deres, og de får da muligheten til å fortsette på skolen begge to.

 Fadderbarna våre

Jentene var veldig sjenerte, og det var ganske vanskelig å føre en samtale med dem. De snakket heldigvis engelsk, så vi kunne i alle fall kommunisere litt. Begge to var veldig ambisiøse, hun ene ville bli advokat, hun andre dommer. I Zambia er det veldig få som får mer skolegang enn grunnskolen. Grunnen til dette er at både de videregående skolene og universitetene har alt for få plasser, samtidig som det er alt for dyrt for de fleste. Med disse tankene i bakhodet var det spesielt og litt trist for oss å høre dem fortelle om målene sine. Det er ganske utrolig hvordan folk kan holde motet oppe og se det lyse i alt. Vi nordmenn har mye å lære!

Skoledagene i Zambia er mye lengre enn i Norge. En vanlig dag er fra 07.30-16.00, uansett hvilken klasse man går i. I tillegg til den lange dagen har de fleste også veldig lang skolevei. I Norge er det slik at man får gratis buss dersom man har mer enn fire kilometer til skolen. Hilde har derfor fått gratis buss i ti år. Hun har akkurat fire kilometer til skolen, noe som ville tatt henne ca 40 minutter å gå. For norske barn det å gå den strekninga helt uaktuelt, og det er til og med sjeldent man sykler.  Da vi spurte jentene om de bodde langt fra skolen svarte hun ene at hun ikke bodde så veldig langt unna. Hun måtte bare gå i mellom 45 minutter og en time hver vei. Den eldste jenta hadde ganske lang vei, hun måtte gå to timer hver vei - hver dag! Hun må derfor gå hjemmefra litt over fem hver morgen, og er aldri hjemme før klokka seks. Det setter ting i perspektiv…

Klokka fire var onkel ferdig på jobb, så vi satt på med han tilbake til huset. Egentlig hadde vi ingen andre planer for kvelden enn å slappe av. Vi takket derfor gladelig ja da Håkon inviterte oss med på en pub nede i byen. Han skulle møte noen venner der, og vi er ikke akkurat jentene som sier nei takk til et glass vin. Et glass vin ble utover kvelden til flere. Først satt vi bare med onkel, men etter hvert kom også noen av hans zambiske venner. Vi fikk hilst på dem, og de spanderte opptil flere glass. Etter ei stund traff vi en del unge hvite som vi slo oss ned med. Rundt bordet var det kun hvite, og bordet gikk etter hvert bare under betegnelsen ”the white tabel”.  Puben vi var på hadde to etasjer. Etasjen nede var selve puben, mens det oppe var et discotek. Det var masse folk i overetasjen, det var jo trossalt en fredags kveld. Stemninga var kjempebra og vi hadde det veldig gøy. Vi var ikke hjemme før klokka fire, noe som tyder på en vellykket kveld! Vi hadde aldri trodd vi skulle dra på disco i Zambia. En ny, men bra opplevelse!

Lørdagen var satt av til å besøke Victoriafallene, noe vi har gledet oss masse til. De ligger ikke mange minutter unna med bil og er en stor turistmagnet. Fallene er verdens største og er også et av verdens syv naturlige underverk. (Enda et vi kan krysse av J ) Regntiden i Zambia er nettopp over, så vannføringen er veldig stor på denne tiden av året. Onkel Håkon hadde fri fra jobben, så både han og Målfrid ble med oss. Det at vannføringen er så stor var både dumt og bra. Da vi hadde klar sikt fikk vi se fallene på sitt aller største, en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Vi visste på forhånd at fallene er store og praktfulle, men ingen av oss hadde forestilt seg den faktiske størrelsen. Vi hadde ingen problemer med å forstå at det er et av verdens underverk! Den store vannføringen førte dessverre også til at vi ikke hadde god sikt hele tiden. Mellom oss og fallene var det en slags vegg av noe som likner på røyk, men som egentlig er vanndråper. Denne ”røyken” er så tykk at vi ser den fra huset til Håkon. Den er også så tykk at vi var dryppende våte da kom ut fra fallene. De fleste andre turister leier regnponchoer, men så forfengelige er vi da ikke.

Da vi kom tilbake til huset sto maten på bordet. Den var som alltid kjempegod, vi er blitt alt for bortskjemte her! Etter lunsj var både Hilde, Helene og Håkon enige om at en høneblund var nødvendig. Vi fikk hvilt oss i en god time, men følte oss ikke særlig mer opplagte da vi våknet.  Kvelden ble derfor bare brukt til å slappe av og være med familien. Dagens andre store høydepunkt fikk vi da Musa lagde vafler. Ekte, norske vafler!!! Vi var begge i himmelen. Kan dere tenke dere noe bedre dagen derpå?

Hver søndag går Målfrid, Anna og hushjelpen Musa i kirka. Anne er ei elleve år gammel jente som også bor i huset, og går på skole rett i nærheten. Vi bestemte oss for å bli med dem, og Musa lovet at vi skulle få oppleve ekte afrikansk kirkeånd. Mange av kirkene her i Zambia er ikke kirker slik vi er vandt til i Norge. Kirken vi var i er vanligvis et samlingsrom for elevene på skolen til Anna, men på søndager gjør de den om til en apostolisk kirke. En annen ting som skiller gudstjenesten fra norske gudstjenester er lengden. Her varer den alltid i tre timer, fra klokka ti til klokka ett. Da vi kom var de allerede i gang med lovsang. De var utrolige flinke til å synge, og det var spesielt å se hvor engasjerte de var i sangen. Alle sto oppreiste og danset. Det eneste som trakk litt ned var at høytalerne var sprengte. Etter lovsangen ble alle nye i kirken introdusert og alle kom bort for å hilse på oss. For noen kan det kanskje være litt flaut, men vi synes bare det var hyggelig, og vi følte oss veldig velkomne. Andre del av gudstjenesten var ”bibel studie”, og da fikk vi virkelig oppleve hvordan de gjør det i Afrika.”Papa” (han som talte) skrek så høyt at vi hadde hørt han mer enn godt nok uten mikrofonen. Det virket for oss som om han trodde at jo høyere han skrek, jo mer sant var det han sa. Vi ble så satt ut at vi ikke klarte å følge med på hva han sa. Først trodde vi det bare var den ene taleren som snakket så høyt, men vi fikk snart erfare at dette ikke var tilfellet. Også han som talte etterpå skreik og ropte. Da vi spurte Musa senere om det alltid er slik, svarte hun: ”This is how we do it in Africa!” Hun holdt med andre ord løftet sitt! Vi holdt ut i nesten halvannen time, og da vi dro hadde vi begge litt hodepine. Hele gudstjenesten var en ny opplevelse for oss, på både godt og vondt. Vi får se om vi klarer å psyke oss opp på å gå tilbake neste søndag… Hjemme tjuvstartet vi på soleinnspurten og la oss ut i hagen for å nyte sola.

Sterkt budskap i skolegården til Anna

I dag startet vi dagen med en tur på byens museum. Det tok for seg menneskets utvikling, livet til David Livingstone, kultur og ritualer, kolonitiden, dyreliv, utviklingen som et selvstendig land og landsbyutviklingen. Det var litt for mye tekst for vår smak, men fint å ha sett. Mesteparten av dagen har vi brukt på byens største ”arts and crafts” marked. Markedet hadde alt fra teskjeer og salatbestikk til skåler og masker. Alt som ble solgt var lagd i tre eller stein. Det var alt for mye fint, dere kan tenke dere at vi hadde problemer med å bestemme oss. Vi bestemte oss for å spise lunsj før vi kjøpte noe. Vi har tidligere fått anbefalt en restaurant som ligger like i nærheten av markedet, og bestemte oss for å dra dit. ”The Sunrise” er kjent for å servere billig og god lokal mat. Vi har ikke smakt så mye annet enn kylling og nshima av zambisk mat. Da servitøren anbefalte smoked chicken og pork trotters tok vi derfor ordet hans for god fisk. Vi tenkte ikke på at det kanskje var en idè å vite hva trotters var. Det skjønte vi i midlertidig da maten ble servert. For de av dere som ikke vet det, er trotters labber. Vi fikk altså servert syltelabber og nshima. Hårete labber er ikke helt noen av våres smak, men heldigvis var både maisgrøten og kyllingen god. Da vi dro fra restauranten var vi ikke mye klokere på hva vi ville kjøpe på markedet. Det endte opp med at vi ble gående i godt over en time før vi klarte å bestemme oss.  Begge to gikk ut av markedet med poser i begge hendene, ikke verst!

Nå er vi tilbake i huset, og vi har foreløpig ikke de største planene for kvelden. Vi har meldt oss på en safari over to dager, og vi blir hentet kvart over syv i morgen tidlig. Blogger om det når vi kommer tilbake, tror det blir en spennende og unik opplevelse!

 Huset til onkel 

PS: Det er siste innspurt nå, ikke vær kjipe med kommentarene :)