Roatan

Hola :-)

Søndag morgen tok vi bussen fra Copan Ruinas til La Ceiba. Vi kom fra i syvtida på kvelden, og tok taxi til et hostel vi hadde lest at skulle være svært billig. De hadde plass til oss, og vi betalte under 50 kroner for en natt! Med en gang vi hadde lagt fra oss tingene tok vi turen til ei tacosjappe i nabolaget og fikk oss litt middag. Kjempegod mat! Tilbake på hostellet tok vi en tidlig kveld, vi var litt slitne etter reisinga.

Mandag morgen tok vi taxi til ferjeterminalen og ferje over til øya Roatan. Vi hadde bestemt oss for at vi ville bo på West End, og det gikk greit å finne et billig sted vi kunne bo her også. Vi fikk bo i en hytte, sammen med fire andre gutter. Den ligger sentralt midt i den eneste gata i West End, men litt oppe i skogen. Her hører vi lyden av fugler og en veldig tidsforvirret hane til alle døgnets tider. I tilegg er det masse innsekter, firfirsler, gekkoer og krabber her. Hver gang vi går opp til hytta hører vi masse rasling i blader, og særlig om kvelden er det litt skummelt. Romkammeratene våre beroliget oss med at det bare er krabbene… Her betaler vi mellom 50 og 60 kroner per natt, og det er veldig billig til å være på denne øya. Roatan er en del av Bay Islands, og prisnivået er merkbart høyere her enn på fastlandet. Vi heiv oss ned på stranda med en gang vi hadde lagt fra oss tingene. Stranda var deilig, og det var lite folk der. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi ble plaget av ”sandflies”. De små fluene bor i sanda, og stikker nesten som mygg. I løpet av to timer på stranda hadde vi fått 70 stikk hver, ganske irriterende! Myggen her er også helt ekstrem, vi har aldri hatt så mange store stikk før på hele turen.....

Allerede første dagen bestemte Hilde seg for at hun ville ta dykkersertifiktatet her på Roatan. Hun var den eneste på kurset, så det var unnagjort på tre dager. Den første dagen bestod av en god del teori samt et introduksjonskurs. Introduksjonskurset ble holdt i ei bukt like ved, og her fikk hun praktisert teorien hun nettopp hadde lært. De to andre dagene var langt mer spennende, da fikk hun nemlig unnagjort de fire obligatoriske dykkene. The Bay Islands ligger rett innenfor verdens nest største rev, the Mesoamerican Reef, så dykkeforholdene her er helt fantastiske. Det finnes fisker og koraller i alle tenkelige farger og fasonger, hvor papegøyefisken var en av Hildes favoritter. Høydepunktet ble da hun på samme dykk fikk sett både skilpadde og rokke på nært hold! Dessverre er dykkeeventyret over for nå, men forhåpentligvis blir det gjenopptatt i Brasil og Egypt.

Mens Hilde har holdt på med dykkerlappen har Helene vært på stranda. (En strand ti min unna har mye færre sandflies! :) ) Guttene på rommet vårt har vært veldig hyggelige og tatt seg litt av henne, så hun har ikke vært helt alene. Bortsett fra at hun fikk et lite forsprang på Hilde når det gjelder brunfarge har det i grunnen ikke skjedd så mye meningsfullt de siste dagene. Av og til er det godt bare å slappe av også!

Da vi kom til Honduras visste vi ikke helt hvilken type mat som er vanlig her. Vi fant raskt ut at taco, bønner og ris er det store her. Det er egentlig ganske flaut, men vi må innrømme at vi har spist alle middagene våre her på Roatan på den samme tacorestauranten. Maten er fantastisk god, og vi har fått stilnet cravingen vår etter taco. Nam!

Vi hadde lest en del om Roatan i Lonely Planet (ja, den er blitt flittig brukt!), så vi hadde en del forventninger da vi kom hit. Vi vil ikke akkurat si at vi ble skuffet, men det var ikke helt slik vi hadde trodd det skulle være. Det har vært mye mindre folk her enn vi forventet, og mye mindre festing. For oss som ikke har drukket en dråpe alkohol på nesten en måned (flinke jenter!) gjorde dette faktisk ingenting. Vi har forstått på folk at høysesongen starter først neste uke. Først syntes vi det var litt kjipt å gå glipp av arrangementer, god stemning og liv og røre, men da vi hørte at det kun var latinamerikanere med springbreak som skulle komme skiftet vi litt mening.

Med en gang vi kom hit til Roatan booket vi fem netter. Da har vi fire netter igjen i Honduras. Vi hadde bestemt oss for at vi ville ha de to siste i hovedstaden (det er også der flyet vårt går fra), men de to andre var vi ikke helt sikre på hvor vi ville tilbringe. Vi vurderte litt en by som heter San Pedro Sula. Alle bussene kjører innom stasjonen der, og det er også på veien til Tegucigalpa, så vi tenkte det kunne være greit. Allerede etter å ha lest i Lonely Planet begynte vi å få våre tvil. Det sto at det var en by med mye kriminalitet. Man burde aldri gå ut alene på gata om kvelden, og man må skule alle verdisaker. For oss som kommer fra gode og trygge Norge er det litt vanskelig å forestile seg at det skjer ran på åpen gåte, og at det foregår så mye vold og drap; men det er det som er virkeligheten her. Da gjelder det bare å innrette seg etter dette og ta alle forhåndsregler. På vår andre dag på Roatan var vi ute og jogget oss en tur. På veien møtte vi en annen jogger, og senere på kvelden kjente han oss igjen og stoppet for å snakke med oss. Han fortalte da at San Pedro Sula i fjor ble kåret til den tredje farligste byen i hele verden. De eneste to byene som det er farligere å oppholde seg i er en i krigsherjede Afghanistan, og en i Mexico, hvor dopkrigene tar liv og skaper frykt. Å ta turen til San Pedro Sula ble fullstendig uaktuelt, og planen er nå å dra på camping ved Honduras største innsjø. Der kan vi leie robåt, og vi kan til og med leie ”en ung mann som kan ro båten” i følge Lonely Planet. Kanskje prøver vi oss også på en hike opp i fjellene, vi får se.

I morgen tidlig må vi stå opp klokka 05.00 for å rekke båten, god natt!