SAMOA

Heihei alle sammen. Vi har ikke hatt muligheten til å blogge på Samoa, så her kommer et litt lengre innlegg. Håper ikke dere blir skremt av det, og at dere faktisk gidder å lese det vi skriver J

Helt ok....

Da vi satte oss på flyet til Samoa kom Helene ved siden av det eneste andre hvite menneske på flyet. Han begynte å snakke til oss med en gang vi satte oss ned, og det skulle vise seg å være svært nyttig for oss; han hadde nemlig vært på Samoa åtte ganger allerede! Vi visste i utgangspunktet ingenting om Samoa, og hadde ikke lagt noen nøyaktig plan over oppholdet. Han ga oss mange gode tips over hvor vi burde dra og hva vi burde gjøre. Tusen takk Marty! Da vi gikk av flyet var klokka halv tre på natta. Likevel var det 25 grader ute, og lufta var ekstremt fuktig. Flyplassen fikk selv Kjevik til å se stor ut, og vi ble ønsket velkommet av fire gitarspillende og syngende menn fra Samoa. Det første vi reagerte på var at de gikk med skjørt, men etter en uke her på Samoa har vi lært at det er helt vanlig blant menn. Vi delte taxi med Marty til Apia, øyas hovedstad, hvor vi hadde booket en natt. Motellet er det aller verste vi har bodd på til nå. Vi klarte likevel å sove noen timer, og sto opp til utsjekking klokka ti neste morgen. Vi hadde avtalt med taxisjåføren fra dagen før at han skulle hente oss klokka elleve og kjøre oss til Lalomanu. Marty hadde anbefalt denne landsbyen på det sterkeste. Før klokka ble elleve ville vi kjøpe litt vann og solkrem, og med en gang vi gikk ut i gata følte vi at vi var tilbake i India. Det var løshunder overalt, grusveier, masse hull og humper i veien, små boder som solgte diverse mat- og drikkevarer og luktene var de samme. Vi følte at vi var i en indisk landsby, og det sier litt når det er Samoas hovedstad! Her var det som å reise mange år tilbake i tid. Vi fikk handlet det vi skulle, og etter en taxitur på et par timer var vi framme i Lalomanu.

Lalomanu er en av landsbyene som ble svært hardt rammet av tsunamien for to år siden. Ingen av oss hadde noen gang hørt om denne tsunamien før vi kom til Samoa, men vi har blitt fortalt at den gjorde store ødeleggelser og tok mange liv. Vi bodde hele oppholdet på Taufua Beach Fales, og bare på dette stedet mistet de 24 familiemedlemmer. Stedet er i dag oppkaldt etter bestefaren til den nåværende eieren. Han var hele 97 år gammel da han døde under tsunamien. Taufua Beach Fales ligger direkte på stranden, og alt har blitt gjenoppbygget de to siste årene. Vi vet ikke hvordan det så ut her før, men vi følte i hvert fall at vi hadde kommet til paradis da vi gikk ut av taxien. Strandhyttene ligger på rad og rekke på stranda, og i midten er det et større bygg med restaurant og resepsjon. That’s it! Samoa er faktisk relativt dyrt, og vi måtte betalte rundt 220 kr per natt. Inkludert i den prisen er både frokost og middag. Det var ikke høysesong mens vi var der, så i gjennomsnitt bodde det ca 25 personer der hver dag. Vi synes vi bodde enkelt da vi var i Palolem i India, men her var det faktisk enda mer primitivt. Hytta vi bodde i hadde kun gulv og tak. Som vegger kunne vi dra ned en presenning. Det var enkelt, men vi elsket det! J

Middagstid 

Fia-fia night

Vi la oss ned på stranda med en gang vi hadde sjekket inn. Vannet der er turkisblått og helt klart, den absolutt fineste stranda vi noen gang har vært på. Allerede etter å ha hatt middagen en gang skjønte vi at det var verdt pengene. De dekket opp til langbord hvor alle gjestene spiste sammen, og det bugnet over av god mat! Hver lørdag har de sjømat, og vi ble servert både hummer og blåskjell. I tilegg til dette fikk vi ris, vårruller, lam, salat, papaya og kylling. Vårrullene er de beste vi noen gang har smakt, og vi gledet oss til disse hver eneste dag. Hver lørdag arrangerer de fia-fia night (fia betyr glad), og lokale dansere danset tradisjonell samoansk dans for oss. De var kjempeflinke, og det var en gøy opplevelse!

Frokosten søndag morgen var like imponerende som middagen dagen før. Vi fikk servert pannekaker, kjeks, papaya, bananer, egg, bacon, brød og diverse pålegg. Selv om vi levde i enkelthet i Lalomanu følte vi samtidig at vi levde i luksus. Vi ble kjent med tre norske jenter; Ingrid, Vilde og Karoline. De tre første dagene tilbrakte vi på stranda sammen med dem. Sola var kjempesterk, og vi fikk jobbet med tænen. De siste dagene var ikke været like fint. Vi fikk likevel tilbrakt mer enn nok tid på stranda, og fikk også tid til å gjøre litt andre ting, som å se på Glee!

Det har virkelig for alvor gått opp for oss hva backpackertilværelsen gjør med kroppen vår, og vi må innrømme at vi har blitt det vi selv liker å kalle for ”gladtjukke”. Vi har nå gått inn for å gjøre noe med dette. Vi har likevel måtte ta det veldig rolig, Helene er nettopp ferdig med antibiotikakuren, og Hilde har store gnagsår på begge hælene. Vi har i hvert fall gjort styrkeøvelser hver dag, og minimum annenhver dag har vi vært ute og jogget. Vi har til og med stått opp kvart på syv alle disse dagene for å kunne jogge før sola står opp. Flinke jenter!

Middagen på fredag var et aldri så lite høydepunkt. Vi fikk servert pizza, og til tross for at den var helt kald (de måtte kjøre i 1,5 timer hver vei for å hente den) var den kjempegod! Denne kvelden var vi kun 12 personer rundt middagsbordet, og det var mye deiligere når det var færre folk der. Vi hadde god tid til å prate og bli kjent med alle, og det var utrolig mange flotte folk der! Etter middagen så vi noen episoder med Glee, og så gjorde vi oss klare til å legge oss. Plutselig banket det på hytta vår, og en av nattevaktene stakk hodet inn. ”Are you ready?” spurte han oss. Vi skjønte ikke hva han mente, men han fikk forklart at de hadde fått et tsunamivarsel, og at vi måtte evakueres. Han sa at vi hadde et par minutter på å pakke en sekk med det viktigste, og så møte opp ute i veien. ”Hva i helvete skal man pakke når man blir evakuert på grunn av tsunamivarsel?” spurte Hilde, og Helene klarte ikke en gang å huske koden til låsen på sekken sin. Vi klarte likevel å forholde oss relativt rolige, og fikk pakket sammen det vi tenkte kunne være viktig. Da vi kom ut til de andre fortalte de at det hadde vært jordskjelv i Hong Kong, og at tsunamien ville komme hit om fem timer. Mange av oss ble litt urolige, men det var ingen som fikk panikk. Etter en liten stund var det noen som fikk sjekket internett, og de fant ingenting om noe jordskjelv i Hong Kong. Til slutt fikk vi bekreftet at det aldri hadde vært noe jordskjelv, det hele var en veldig dårlig aprilsnarr. Alle ble ganske irriterte og sure, og ikke minst synes vi det var respektløst å spøke med noe sånt på et sted som har blitt så hardt rammet av tsunami før. Vi ble stående litt ute i veien, men til slutt måtte vi bare gå å legge oss igjen. Vi hadde ikke trodd at vi kom til å få sove med en gang, men det klarte vi faktisk….

Hver lørdag er det rugbycup her i området, enten i Lalomanu eller i en av nabolandsbyene. Denne lørdagen skulle det være i en landsby litt lenger unna, og fikk skyss sammen med to andre norske jenter. I og med at ingen av oss kan reglene eller kjenner noen av spillerne var det ikke så veldig spennende, og vi gikk etter at Lalomanus lag hadde spilt sin første kamp. Det går ikke busser mellom de to landsbyene, men de norske jentene sa at det var lett å få skyss tilbake. Vi begynte å gå, og etter en stund fikk vi sitte på med en kjempehyggelig mann. Han skulle ikke en gang helt ned til landsbyen vår, men kjørte oss ned, og ville ikke ha noen penger for det.

En ting vi la merke til allerede da vi kjørte fra flyplassen den første dagen er at det er veldig mange kirker på Samoa. Nesten hvert minutt kjørte vi forbi en kirke, den ene finere enn den andre. Hun som drev motellet vi bodde på i Apia fortalte oss at metodistkirken står sterkest på Samoa, men at det også er katolske, protestantiske og mormonske kirker. Søndag morgen bestemte vi oss derfor for å ta turen til kirka i landsbyen. Alle hadde tatt på seg finstasen; damene gikk i hvite kjoler og hatter, mennene i hvit dress, skjorte og slips. Selv hadde vi ingenting hvitt vi kunne gå med, men vi var nøye på å dekke knær og skuldre. Synet på tid er litt det samme på Samoa som det var i India, og gudstjenesten skulle begynne mellom halv ti og ti. Da vi kom halv ti var den allerede godt i gang, og vi fikk bare med oss 15 minutter. Det var snaut 50 mennesker i kirka, det skulle man ikke ha trodd når man hørte dem synge! De sang uten instrumenter til, men de sang flerstemt, og det var utrolig vakkert.

Resten av søndagen slappet vi av litt på stranda, skrev dette blogginnlegget (jada, vi har ikke glemt dere!!) og pakket ferdig. Det var med litt tunge hjerter at vi dro fra Taufua Beach Fales. Det var kanskje ikke så utrolig mye å gjøre der, men de som bor og jobber der er så utrolig hjertelige og åpne mennesker, og man blir tatt så godt i mot at vi gjerne kunne dratt tilbake. Vi er veldig takknemlige for at vi valgte et sted hvor det ikke var så mye turister, deilig! Nå har vi en 12 timers lang flytur foran oss til LA. Lover å blogge derfra! Snakkes J

PS: GRATULERER MED 20-ÅRS DAGEN HELENE!! Tenker å ferie med middag på Hard Rock Café når vi kommer fram til LA, namnam.

Tai, datra til høvdingen må alltid danse den siste dansen på fia-fia night