In the jungle...

Lørdag morgen tok vi ferja fra Roatan til fastlandet. Vi var heldige og fant en buss videre som gikk nesten med en gang vi kom til busstasjonen. I San Pedro Sula måtte vi som vanlig bytte buss, og vi fikk i siste liten kastet oss på en lokalbuss. Vi hadde jo som sagt lest på forhånd at vi måtte være forsiktige på lokalbussene, men denne bussen virket ganske grei. Det var selvfølgelig ikke noe aircondition der, så vi ble veldig varme, men man vender seg til det etter hvert. På bussen spilte de fengende spansk musikk, og det kom på folk som solgte mat, frukt, snacks og drikke hvert femte minutt. Det eneste problemet var at ingen på bussen snakket engelsk, og vi skulle ikke helt til endestoppet. VI visste ikke helt når vi måtte gå av, og når vi prøvde å spørre en som jobbet på bussen svarte han bare: ”no, no, no”. Vi ble ganske stresset! Plutselig oppdaget vi at det satt en annen hvit mann på bussen; vår redning! Hilde gikk bort og snakket med han, og til vår store lykke skulle han til akkurat det samme stedet som oss, og han hadde vært der før. Vi ble så lettet J

Stedet vi hadde booket på heter D&D Brewery, og er et kjempekoselig og lite sted. Det kan ikke bo mer enn 20 mennesker her samtidig, og det passet oss helt perfekt. Stedet er kjent for å lage Honduras beste øl; det er nemlig et lite bryggeri. Som vi skrev i forrige blogginnlegg hadde vi veldig lyst til å campe. Det viste seg at vi og eieren av stedet hadde misforstått hverandre litt. Vi trodde at vi kunne leie utstyr der, og han trodde at vi hadde med oss eget utstyr. Resultatet var at vi flyttet inn på et tomanns rom. Litt kjedelig, men sånn skjer noen ganger. Vi får også prøvd oss på camping i Peru, så da har vi noe å se fram til der også. Denne første dagen gjorde vi egentlig ingenting. Vi spiste lunsj med en gang vi kom fram, og resten av ettermiddagen og kvelden ble vi sittende og prate med andre folk som bodde der. Nesten alle bodde og jobbet i Honduras. Vi har i grunnen møtt svært få turister her, og det har vært deilig. De få vi har møtt har vært en del år eldre enn oss, og har gjerne vært ute og reist flere år i strekk.

På lørdagen avtalte vi med ei canadisk dame at vi skulle ta turen til innsjøen og en kaffeplantasje sammen dagen etter. Vi spiste pannekaker til frokost, og det er uten tvil de beste pannekakene vi noen gang har smakt! I ellevetida tok vi på oss joggeskogene og tok turen til innsjøen. Den var ganske nærme stedet hvor vi bodde, men vi sleit litt med å finne fram. Til slutt kom vi til et utkikkspunkt, og det var veldig fint der! Klimaet her er varmt og frodig, vi føler nesten at vi har bodd i jungelen de siste dagene. Vi gikk rett til kaffeplantasjen etterpå. Der fikk vi sett masse kaffebønner og trær, men vi hadde alle ventet at det skulle være et litt mer imponerende syn. Vi er faktisk ikke sikre på om plantasjen er i drift enda….

Kaffebønner...

Relativt høyt tre...

Da vi kom tilbake til D&D spiste vi lunsj, og så tok vi en powernap. Vi vet ikke om det er bare på grunn av varmen, men vi er begge veldig trøtte om dagen. Vi sover aldri mindre enn ni timer hver natt (Helene har et gjennomsnitt på 11-12 timer per natt), og i tilegg må vi ta en blund nesten hver ettermiddag. Vi skylder på varmen… Etter en liten hvil klarte vi å ta oss en liten joggetur. Godt fornøyde med det! Akkurat som i Kina og Japan (hvor de ikke så hvite mennesker så ofte) føler vi litt at vi har vært på utstilling her i Honduras. VI har jogget annenhver dag, og hver gang har vi opplevd at folk stirrer på oss og ler av oss. Det virker ikke som om fysisk aktivitet er så veldig populært her, det kan jo ha noe med det å gjøre. Særlig de fleste kvinnene er veldig store, og mange barn er overvektige. Da vi satt på bussen på lørdag så vi ei dame som ga sin kanskje åtte måneder gamle datter både cola og chips. VI har snakket med noen amerikanere som jobber som lærere her, og de sier at kosthold er et kjempestort problem. Barna er hyperaktive på grunn av alt sukkeret de hiver i seg, og mange sliter som sagt med overvekt. Problemet er at de ikke setter dette i sammenheng med hva de spiser, og at de heller ikke ser på overvekt som noe negativt. Det betyr jo bare at de har nok penger til å spise så mye mat de vil…..

Det er ikke bare når vi er ute og jogger at vi blir lagt merke til, eller at folk roper ting til oss og ler av oss. Honduranske menn oppfører seg veldig annerledes enn det vi er vant til fra Norge! Hvis vi går alene på gata (selv på dagtid) blir vi ropt til flere ganger i minuttet. De roper for eksempel "hello babe", "hola mama", "beautiful girls" eller "i love you". Til og begynne med føltes det litt ubehagelig og rart, men man kan vende seg til det meste! Vi merket veldig stor forskjell hvis vi gikk ut sammen med guttene i hytta vår, da var det nesten ingen som ropte på oss. Store kulturforskjeller!

Mandag morgen tok vi turen til et fossefall i nærheten. Vi dro sammen med fire andre som bodde på samme sted som oss. Det var en stor fordel for oss, grunnet at flere av dem snakket flytende spansk. Vi kjøpte billetter, og betalte for en guide som kunne ta oss gjennom fossefallet. Fossen var kjempestor, men vannivået var normalt, og passe til at vi kunne bevege oss bak selve fossen. Helene var veldig i tvil om hun ville være med bak fossen, og bestemte seg for å la være da hun så at alle måtte hoppe ut i en slags kulp rett ved fossen. Resten badet der en liten stund, og hun ombestemte seg i siste liten og ble med. Det er vanskelig å fortelle hva vi gjorde og hvordan det var, men vi kan si at det er noe av det sykeste og kuleste vi noen gang har gjort. Vi beveget oss rett og slett bak selve fossefallet, og hadde fossen rennende over og rundt oss hele tiden. Vann er i utgangspunktet ikke Helenes rette element, så hun var ganske redd til tider da vannet fosset til fra alle kanter, og det var vanskelig å puste. Guiden vår var heldigvis både flink og snill, så han leide henne gjennom det. Til slutt kom vi fram til en hule midt inne i fossen, og vi kunne se opp til toppen (der hvor vannet renner ned fra). Det var en kjempekul opplevelse, og vi er begge veldig glade for at vi fikk gjort det. Da vi kom ut fra fossen kunne vi velge å svømme ned resten av fossefallet. Hilde trives litt bedre i vann enn Helene, så hun heiv seg med. De hoppet fra ganske store høyder, og hoppet ned små fossefall.

Bak denne fossen har vi vært!!

Utsikten fra toppen av fossen

Da vi kom opp fra fossefallet kunne vi bade i et lite fossefall. Det virket nesten som en rutsje, og det var mange folk som lekte seg der. Etter dette var det tid for litt lunsj, og så tok vi turen tilbake til D&D. Nå venter vi på litt mat, og har i grunnen ingen planer for resten av kvelden. Det eneste vi må gjøre er å pakke, allerede klokka 06.15 i morgentidlig tar vi bussen til Tegucigalpa. Der skal vi kun ha en natt, onsdag ettermiddag tar vi flyet videre til Peru. Vi har da en kjempelang reise foran oss, med blant annet en 15 timers lang mellomlanding i Costa Rica. Ønsk oss god tur videre :-) Adios!