Vel framme i Egypt

Hei alle sammen!
Vi har nå kommet trygt fram til Egypt. I går hadde vi hele dagen i Kairo, nå reiser vi straks videre til Sharm el-Sheik. Skal blogge så snart vi får tid; men nå skal vi på ferie! I dag er det akkurat én uke til vi er hjemme, det er helt sykt. Det siste uka skal virkelig nytes fullt ut :-) Snakkes snart!

ZAMBIA DEL 4: back in Livingstone

Torsdag morgen våknet vi tidlig begge to. Ganske irriterende, i og med at vi begge var litt slitne fra safarien. Vi ble liggende å lese en stund, og etterpå koste vi oss med en episode med Grey’s anatomi, før vi spiste frokost. Resten av dagen gjorde vi stort sett ingenting. Det høres kanskje litt bortkastet ut å gjøre det, når man først er i Zambia, men av og til er det godt også! Vi lå litt ute i sola (brunfargen har blitt drastisk redusert den siste tida!!), leste, spiste og så på Grey’s anatomi. Deilig dag i grunnen :-)

På fredagen sov vi litt lenger. Også da spiste vi frokost, før vi la oss ut i hagen for å få litt sol på kroppen. Gud hvor rastløse vi har blitt; klarer nesten ikke å ligge i sola i én time før vi kjeder oss. Vi har jo som sagt hatt en god del problemer med bloggen de siste ukene, og derfor brukte vi en del tid på den også disse dagene. Etter lunsj tok vi en liten tur til byen. Vi handlet litt forskjellige småting, og unnet oss den beste sjokolademilkshaken vi noen gang har smakt! Hjemover fikk vi sitte på med onkel. Huset deres er ikke lange kjøreturen fra sentrum, og det er lett å få taxi ned til byen. Da betaler vi 3000 kwacha hver, noe som tilsvarer ca tre norske kroner. Som dere skjønner er den zambiske valutaen kwatcha veldig svak i forhold til den norske krona. Da onkel kom hit for første gang i 1981 var kwatchaen sterkere enn krona. Det er inflasjon som er grunnen til at kwatchaen har mistet sin verdi opp igjennom årene. I dag må du betale 10 000 kwatcha (10 kroner) for ei øl, og en shampoo koster rundt 25 000 kwatcha (25 kroner, dyrt!!). De aksepterer også dollar de aller fleste steder.

De fleste av dere der hjemme vet vel at Zambia er et svært fattig land. Vi var klare over dette før vi kom hit, men på mange måter var vi likevel ikke forberedte på hva vi ville møte i det hele tatt. Det første ”sjokket” kom da vi var med onkel ut i landsbyen hvor han skulle jobbe. Da fikk vi se husene som folk på landsbygda bor i. De fleste husene var ikke mer enn vegger av leire og jord, og et tak av strå. Kjøkkenene hadde nesten ikke vegger en gang, og ordentlige bad og toaletter er det ingen som har. Enkelheten de lever i overrasket oss begge. Her ute på landsbygda lever man jo av jordbruk. Inne i byene kan det hende at man jobber med å selge varer på et marked i stedet. Hverdagen deres er på mange måter forskjellig, men den består for de aller fleste av hardt arbeid fra de står opp til de legger seg.

Fredag kveld dro vi en tur til byen sammen med han som jobber som gartner hos onkel. Han tok oss med til en nattklubb hvor de akkurat da holdt foredrag om HIV/AIDS og oppfordret folk til å bruke kondom. De reklamerte for et merke som heter ”Maximum”, og mottoet deres var: ”get it – use it – love it”. De delte ut gratis kondomer til alle som ville ha. Det var også to svært muskuløse menn som poserte med belter og hatter laget kun av kondomer! Hvis dere trodde dette var imponerende, neida! Etterpå kom det nemlig ei dame som hadde en hel kjole laget av kondomer! Dere kan tro hun var populær J Men fra spøk til alvor; HIV/AIDS er et veldig stort problem i Zambia i dagens samfunn. I dag er ca 15 % av befolkningen smittet av viruset. Mange tusen mennesker er døde av AIDS, og dette fører også til at utallige barn er blitt foreldreløse. Når onkel og kollegaene hans er ute i landsbyene og jobber er et av emnene de snakker om HIV/AIDS. Noen ganger tilbyr de også testing, til de som vil det. Onkel fortalte at det da er ca 10 % som tester positivt, og det er jo en mye lavere del enn på landsbasis. Likevel er de ikke sikre på om disse tallene er helt reelle. Mange steder er det nemlig slik at de som frykter at de er smittet, ikke tør å teste seg, av frykt for å få det bekreftet. Det er synd, for mange kan i dag leve et tilnærmet normalt liv med HIV i Zambia.

Onkel har fri i helgene, og lørdag formiddag tok han oss, Målfrid og Anna med til et sted hvor vi hadde kjempefin utsikt over Zambezielva. På veien opp hentet vi Fiona, ei jente som har fått støtte av Response Network de siste årene. Hun har cerebral parese, og tidligere bodde hun i en landsby sammen med besteforeldrene. Nå har de fått ordnet det sånn at hun har flyttet inn til Lvingstone, og hun bor sammen med tanta. De har også fått bygget ut huset hennes, og lagt forholdene mer til rette for at hun skal ha et verdig liv. Kjøreturen var ikke så veldig lang, men veien var fryktelig dårlig. Da vi kom fram hadde vi en helt fantastisk utsikt. Det var ikke bare selve elva vi kunne se, men det var nesten som en ”canyon” (vi vet ikke helt hvordan vi skal oversette det til norsk, men vi kan kanskje bruke uttrykket ”Zambezikløfta”). Der nøt vi utsikten, og slappet av med noe kaldt å drikke. Da vi kom tilbake til huset spiste vi lunsj, og i halv sekstida gikk vi ut igjen. Onkel skulle på avskjedsfest for to som hadde arbeidet som frivillige i Response Network, og vi fikk lov til å være med. De to frivillige var norske, Ronny og Hilde. De hadde bodd i Zambia i elleve måneder, og hadde arbeidet med sportsklubbene som Response Network oppfordrer landsbyene til å starte. Det var veldig gøy for oss å få snakke med dem, og høre hvilke opplevelser de har hatt det siste året. Vi fikk også god mat og drikke, så det ble en veldig koselig kveld!

Anna, Fiona og Målfrid

Vi har nå bodd i to uker hos onkel og hans familie. Hushjelpa Musa har fullstendig skjemt oss bort! Hun har laget alle måltidene våre, vasket opp, vasket sengetøyet vårt, ryddet rommet vårt og vasket tøyet vårt. Vi har aldri dratt videre til et nytt land med så mye reint tøy i sekken! Da Helene så at hun kom inn med tøyet fra tørkestativet, gikk hun inn til Musa for å si at vi kunne brette sammen tøyet vårt selv, det trengte jo ikke hun å gjøre. Da sa hun: ”men jeg har jo ikke strøket tøyet deres enda”. Helene svarte at det ikke var nødvendig, vi har da aldri strøket tøyet vårt noen gang før. ”Men da blir det jo fryktelig krøllete”, svarte Musa, og begynte å stryke tøyet vårt. Litt senere fikk vi levert en stabel med nyvasket, og nystrøket tøy. Thank you so much Musa, you are amazing!! (Bare synd at tøyet kommer til å bli krøllete igjen med en gang vi pakker det i sekken…)

Pent strøket tøy, thank you Musa! :-)

Frokosten er servert!

Det er ikke bare Musa, hennes gode mat og ferdigstrøket tøy det skal bli trist å dra fra her i Zambia. For det første har vi bodd hos familien til Helene, og det har vært utrolig deilig. Vi har fått muligheten til å bli kjent med herlige Målfrid Misenga og Anna, og det er vi utrolig takknemlige for. Vi har også fått vært sammen med onkel Håkon, og det at han bor her og kjenner landet, har selvfølgelig vært en utrolig stor fordel for oss. For det andre har vi hatt så utrolige mange flotte og unike opplevelser her. Særlig det at vi kunne være med onkel ut i en landsby var en stor opplevelse for oss. Det er annerledes enn alt vi har gjort tidligere på turen, og det synes vi er bra! Alt dette har gjort at vi har blitt glad i Zambia. Vi har begge to lyst til å dra tilbake, og vi har selvfølgelig også lyst til å se mye mer av Afrika. I Afrika har vi så langt kun vært i Zambia, og i Zambia har vi kun vært i Livingstone. So much to see! 

Nå drar vi straks til flyplassen her i Livingstone. Derfra går flyet først til Johannesburg, og så videre til Kairo. Vi skal ha en natt i Kairo, slik at vi har tid til å se pyramidene og gå på museum. Onsdag morgen tar vi turen videre til Sharm el- Sheik. Der har vi allerede bestilt og betalt seks netter på al inclusive- hotell. Skal bli utrolig deilig! Planen er da bare å slappe av og virkelig nyte den siste uka på tur. Skal bli rart å komme hjem igjen…

Så til slutt: TUSEN TAKK ONKEL HÅKON! For at du åpnet huset for oss og fikk oss til å føle oss som hjemme. Takker også kjempemasse for at du gjorde dette til en fantastisk og minnerikt opphold. 

Anonym kommentar

Heihei. Med fare for å gjenta oss selv i det uendelig; vi vet at mange av dere har hatt problemer med å kommentere i det siste, og vi har også selv hatt en del problemer med selve bloggingen. Vi har nå funnet en funskjon som gjør at vi kan godta anonyme kommentarer, dere trenger ikke lenger en bruker. Vi vet ikke sikkert om det vil gå an å kommentere på denne måten heller, men dere kan vel prøve?? Satser på maaaange kommentarer nå!! :-) God natt.

Ting vi gleder oss til med å komme hjem :-)

-          Alltid kunne kaste dopapir i doen

-          Spise grovbrød

-          Alltid kunne dusje i varmt vann

-          Sove i sin egen seng

-          Sove med dyne, ikke laken

-          Gå med dongeribukser

-          Gå med reint tøy (det vil ikke bare si tøy som ikke er skittent, men tøy som ikke lukter sekk og ikke er krøllete)

-          Ha mer enn ti forskjellige antrekk å velge mellom

-          Ha klær i et skap, og ikke i en sekk

-          Spise norsk mat

-          Kunne spise hva man vil, når man vil. Og har man ikke det man vil ha, ja så kan man faktisk gå på butikken

-          Drikke ”Tine Ekstra Lett melk”

-          Kjøre bil

-          Sykle

-          Jobbe, tro det eller ei!

-          Slippe å sove med andre mennesker i rommet hver eneste natt

-          Slippe å vente i kø på badet

-          Vaske tøy når vi vil, ikke når vi må

-          Ha penger og dekning på mobilen

-          Ikke trenge å regne om fra en valuta til norske kroner

-          Slippe å skrive dagbok

-          Slippe å bruke adapter hver gang vi lader noe

-          Trene strukturert

-          Få normalt kosthold igjen

-          Drikke vann fra springen, som faktisk smaker godt!

-          Ikke være avhenging av at folk snakker engelsk for å kunne gjøre seg forstått

-          En stykk kald CB!

-          Internett i normal hastighet

-          En ikke-pensjonert pc

-          Sminke oss

-          Ikke tørke oss med mikrofiberhåndkle

-          Vasle badehåndkledet mer enn hver fjerde uke

-          Kikke til riktig side i refleks side når vi krysser veien

-          Ikke frykte for livet i trafikken

-          Slippe å bo i ei toalettveske

-          Slippe å få magesjau hver uke

-          Slippe at diare er et daglig samtaleemne

-          Slippe å ha to par sko

-          Oppdatere musikken vår

-          Lese de bøkene vi vil

-          Slippe å ha minst ti myggstikk til en hver tid

-          Kunne spise variert pålegg (det vi har spist på turen er syltetøy og sjokopålegg!)

-          Drikke hvitvin

-          Slippe å tenke på tidsforskjeller

-          Slippe å bli ropt til på gata av fremmede og eldre menn

-          Bade i badekar

-          Ikke trenge å spise alle måltidene ute og samtidig slippe å vente på maten

-          Kunne shoppe uten å tenke på at man ikke har plass i sekken

-          Og sist, men ikke minst; SLIPPE Å BLOGGE!!! Neida…

Som dere ser er lista over ting vi gleder oss til ganske lang! Det er sikkert mange flere ting vi gleder oss til, men som vi ikke kommer på akkurat for øyeblikket. De aller fleste tingene er ting alle dere der hjemme tar for gitt, men sånn er det ikke når man er på tur. Likevel er det ingen tvil om at en eventuell liste over ting vi gruer oss til med å komme hjem/kommer til å savne med å reise hadde vært mye, mye lengre! Blogger om siste del av oppholdet vårt her i Zambia i morgen....

Et lite tilbakeblikk fra russetida, håper dere alle husker hvor sjarmerende vi var på den tida!

ZAMBIA DEL 3: safari

Hei alle sammen :-) Som dere kanskje har skjønt har vi hatt en del problemer med bloggen i det siste. Vi har pvød å poste dette innlegget mange ganger før, og vi har brukt flerfoldige timer på å laste opp bilder. Veldig irriterende, men nå fikk vi det i hvert fall til! Håper dere får til å kommentere på dette innlegget, vet ikke hva som er grunnen til at det ikke har virket på de siste innleggene.....

Tirsdag morgen ble vi hentet klokka kvart over syv, klare for å dra på safari. Kjøreturen var bare ca en time, og fra der vi ble sluppet av måtte vi ta båten over til nabolandet Botswana. Der måtte vi innom kontoret og få visum (heldigvis gratis!), og så kjørte vi videre til der vi skulle møtes. Det var mange som hadde meldt seg på safari på samme dag som oss. Noen skulle bare være der i én dag, noen i to og noen i tre. Etter å ha fått oss en kopp te og en muffins (den beste muffinsen vi noen gang har smakt!) var det tid for første delen av safarien; båttur. Vi fordelte oss på to båter og tilbrakte over tre timer ute på elva. Da noen spurte hvilke dyr vi burde holde øynene åpne for, svarte guiden: ”all animals”. Det første dyret vi så var en liten krokodille. Den lå i vannflaten mellom to pinner, og var vanskelig å få øye på. Krokodillen var veldig liten, bare rundt én meter lang. Guiden sa at han trodde krokodillen var rundt tre år. Med tanke på at de kan bli hele 110 år var dette altså bare et barn. I voksen alder kan en slik krokodille bli mellom fem og seks meter. Guiden vår fortalte oss også en ting som sjokkerte alle; når en krokodille først tar et bytte, kan det gå opp til to år før den trenger å spise igjen! Dette var det ingen av oss som hadde trodd!

I løpet av de tre timene vi var ute på elva fikk vi også sett sjøøgler, elefanter, flodhester og forskjellige typer ørner. Guiden vår var virkelig flink til å få øye på dyrene. Særlig sjøøglene var vanskelige å se. De hadde samme farge som trær, og for det meste så vi dem oppe i trærne. Det vi synes var gøyest å se var flodhester og elefanter. Flodhestene var for det meste ute i vannet, og vi kunne for eksempel se dem når de åpnet gapet. Ikke rart at dette er farlige dyr! Både når det gjelder flodhester og elefanter ble vi litt overrasket over størrelsen deres. Vi hadde ikke trodd at flodhestene var så store, og vi hadde ikke trodd at elefantene var så små. Vi har i ettertid fått høre at elefantene er Zambia er blant de minste i verden… Vi var ganske nærme de aller fleste av dyrene, og fikk tatt mange gode bilder. Vi hadde kun én litt skremmende opplevelse, og det var da vi skulle se på en stor krokodille. Vi kjørte veldig nærme den med båten, og alle drev og tok bilder av dem. Plutselig ”hoppet” krokodillen opp, og svømte bort. Alle i båten skreik, og kastet seg tilbake i setene sine, hehe.

Da klokka nærmet seg halv et, dro vi tilbake til kontoret. Der fikk vi servert lunsjbuffet; kjempegodt! Tida hadde gått kjempefort ute på elva, men alle ar sultne, så det var godt å komme tilbake igjen. Etter lunsj fikk vi litt tid til å slappe av før vi dro videre. Vi fordelte oss da på tre jeeper, avhengig av hvor mange dager vi skulle være på safari. Vi kjørte i ca 20 minutter før vi kom til Chobe nasjonalpark. Denne nasjonalparken er hele 11500 km² stor. Alle dyrene som lever der, lever fritt og i naturlige omgivelser. De jakter på hverandre, og menneskene blander seg ikke for mye inn i livene deres. (Vi hørte for eksempel at hvis man skyter på dyrene der inne kan man bli straffet med opp til ti år i fengsel). Først kjørte vi rundt i jeepen i ca halvannen time. Rundt i hele nasjonalparken er det laget veier av sand, og guidene har kun lov til å kjøre på disse veiene. Hvis de kjører utenom veiene kan de miste muligheten til å jobbe som guider. På disse første timene fikk vi sett både vannbøfler, elefanter, impalaer, gribber, kuduer, villsvin, sjiraffer og mange flotte fugler på nært hold. Vannbøflene overrasket oss også litt med størrelsen, de er ekstremt store! De er også de mest aggressive dyrene de har i Chobe, og vi kjørte aldri for nærme dem. Det dyret vi så mest av var uten tvil elefant. Vi kom over små flokker over alt hvor vi kjørte, og guiden vår fortalte at det er ca 150 000 elefanter bare i denne ene nasjonalparken.

Etter halvannen time hadde vi en liten pause, og så byttet vi bil. Vi fortsatt å kjøre rundt, nesten litt på måfå… Utover kvelden var vi så heldige at vi fikk sett, ikke én, men to leoparder! Som oftest får man ikke sett verken løve eller leopard på safari i disse områdene, så vi var veldig fornøyde. Vi er begge enige om at det uten tvil er det vakreste dyret vi noen gang har sett. De er så grasiøse og velskapte. Ikke bare fikk vi se leopardene på ganske grei avstand, vi fikk også se dem når de hoppet opp i et tre. Der ble de sittende og slappe av, og vi fikk all den tid vi ville til å beundre dem. Det gikk med ganske mye tid til å kjøre rundt å leite etter disse sjeldne dyrene, og innen vi kom til leirplassen var det allerede blitt mørkt. Vi fikk da også med oss den vakreste solnedgangen vi noen gang har sett. Sola gikk ned over elva som går mellom Zambia, Botswana og Namibia, og både himmelen og elva ble farget rosa.

Da vi kom til campingplassen var allerede teltene slått opp for oss. Vi hadde imidlertid et lite problem; vi var tolv personer uten telt, og kun åtte sengeplasser var ledige. Vi fikk ikke med oss hvordan de fikk ordnet det, men til slutt hadde i hvert fall alle et sted å sove. Teltene var rene luksusen i forhold til det vi er vandt til. Taket var så høyt at vi kunne stå fult oppreiste, vi hadde god plass og ordentlige madrasser med dyne og pute. Middag var klar ikke lenge etter at vi hadde gjort klar teltene. Vi fikk da servert pasta, poteter og biffgryte. Til drikke fikk vi til og med servert vin. Vi gikk og la oss relativt tidlig, neste dag skulle vi stå opp allerede klokka seks.

Onsdag morgen sto vi opp allerede før sola hadde stått opp. Vi sov begge relativt godt, begynner å bli vandt til telttilværelsen. Vi fikk varmt vann til å vaske oss i, og så var det tid for frokost. Allerede rundt klokka halv syv satt vi klare i jeepene. Grunnen til at vi måtte stå opp så tidlig var at det er mye større sjanse for å se løver om morgenen, og dette ville guiden vår selvfølgelig gjerne at vi skulle få se. I Botswana (og i Zambia) varierer temperaturen veldig mye mellom morgen, midt på dagen og kvelden. På dagen er det som regel nesten 30 grader. Det er ikke for varmt, men egentlig ganske deilig temperatur. På morgenen og kvelden derimot er det ganske kjølig. Da vi dro ut denne morgenen gikk vi med bukse, singlett og to gensere. I tilegg fikk vi utdelt tepper. Vi kjørte rundt kanskje en times tid før guiden vår fikk beskjed av en kollega over walkietalkien at de hadde fått øye på to løvinner. Vi kjørte dit med en gang, og heldigvis lå de fortsatt på samme sted. De var litt langt unna, og i og med at det ikke er lov til å kjøre utenfor veiene hadde vi litt dårlig sikt. Noen bryr seg imidlertid ikke om slike regler. En privatbil kjørte rundt utenfor veiene, og var bare et par meter fra løvene. Guiden var ble kjempesur, og etter at han hadde tutet på de en god stund tok de endelig hintet og kjørte bort.

I løpet av morgenen var vi så heldige å få se løver enda en gang. Denne gangen var de tre stykker, og de var litt nærmere. Vi fikk dessverre ikke tatt noen gode bilder av de… I titida dro vi tilbake til leiren for å spise lunsj. Etter maten fikk vi god tid til å slappe av; litt for god tid spør du oss! Vi fikk i hvert fall tid til en blund, før vi begynte på kjøreturen tilbake. På tilbakeveien fikk vi selve premien på safararien. Plutselig bråstoppet guiden jeepen, rygget litt tilbake og stoppet opp. Og der, ca tre meter fra jeepen, lå en leopard og slappet av inne i buskene. Vi fikk god tid til å beundre den og ta bilder. For et vakkert dyr! Etter en liten stund reiste den seg, og gikk over på andre sida av veien. Vi var så utrolige glade for at vi fikk se den igjen! Etter dette kjørte vi tilbake til grensestasjonen, krysset elva over til Zambia og tok buss tilbake til huset. Safarien var virkelig en suksess, og en gøy opplevelse å ha med seg i bagasjen videre.....

Tekniske problemer

Hei alle sammen! Beklager så mye, men vi har en del tekniske problemer her på bloggen for tida. Vi har skjønt at det er mange som sliter med å kommentere, og nå får vi ikke til å laste opp bilder heller... Skal prøve å få postet innlegget fra safarien i Botswana fortest mulig.
Snakkes! :-)

ZAMBIA DEL 2: Livingstone

Vi var ganske slitne etter besøket i bushen, så på fredag sov vi til klokka var nesten ti. Under middagen på 17. mai ble vi invitert på middag til en av onkels venner. Han gav oss valget mellom fårikål og zambisk mat, og valget var ikke veldig vanskelig. Vi er som sagt veldig matleie og har lenge savnet norsk mat. Fårikål passet oss derfor perfekt. Fredag var den store dagen, og litt over ett var vi hjemme hos Tore. Onkel Håkon var opptatt, og vi ble derfor bare fire til lunsj; Hilde, Helene, Tore og hushjelpen Anna. Vi hadde gledet oss i flere dager, og Tores kokkekunster holdt mål! Det smakte enda bedre enn vi husket, og savnet for norsk mat ble bare større…

Tore var kjempehyggelig og lett å prate med, så vi ble der helt til halv tre. Han kjørte oss ned til Håkon kontor, hvor vi skulle møte han klokka tre. Vi har i løpet av turen bestemt oss for å få fadderbarn, og fant tidlig ut at vi ville gjøre det gjennom Håkon. I og med at vi sa i fra så god tid i forveien, var vi på fredag så heldige at vi fikk møte fadderbarna våre. Det er to jenter på 15 og 16 år. Vi klarer dessverre ikke å huske navnene deres, de var alt for lange og vanskelige for oss. Jentene går på skole, men de kommer begge to fra fattige familier. Hun ene er ferdig med ungdomsskolen, men mangler pengene til å starte på videregående. Hun andre går enda på ungdomsskolen, men familien har ikke råd til å betale årsavgiften slik at hun kan fortsette.  Det vi støtter dem med i året går derfor til å betale skolegangen deres, og de får da muligheten til å fortsette på skolen begge to.

 Fadderbarna våre

Jentene var veldig sjenerte, og det var ganske vanskelig å føre en samtale med dem. De snakket heldigvis engelsk, så vi kunne i alle fall kommunisere litt. Begge to var veldig ambisiøse, hun ene ville bli advokat, hun andre dommer. I Zambia er det veldig få som får mer skolegang enn grunnskolen. Grunnen til dette er at både de videregående skolene og universitetene har alt for få plasser, samtidig som det er alt for dyrt for de fleste. Med disse tankene i bakhodet var det spesielt og litt trist for oss å høre dem fortelle om målene sine. Det er ganske utrolig hvordan folk kan holde motet oppe og se det lyse i alt. Vi nordmenn har mye å lære!

Skoledagene i Zambia er mye lengre enn i Norge. En vanlig dag er fra 07.30-16.00, uansett hvilken klasse man går i. I tillegg til den lange dagen har de fleste også veldig lang skolevei. I Norge er det slik at man får gratis buss dersom man har mer enn fire kilometer til skolen. Hilde har derfor fått gratis buss i ti år. Hun har akkurat fire kilometer til skolen, noe som ville tatt henne ca 40 minutter å gå. For norske barn det å gå den strekninga helt uaktuelt, og det er til og med sjeldent man sykler.  Da vi spurte jentene om de bodde langt fra skolen svarte hun ene at hun ikke bodde så veldig langt unna. Hun måtte bare gå i mellom 45 minutter og en time hver vei. Den eldste jenta hadde ganske lang vei, hun måtte gå to timer hver vei - hver dag! Hun må derfor gå hjemmefra litt over fem hver morgen, og er aldri hjemme før klokka seks. Det setter ting i perspektiv…

Klokka fire var onkel ferdig på jobb, så vi satt på med han tilbake til huset. Egentlig hadde vi ingen andre planer for kvelden enn å slappe av. Vi takket derfor gladelig ja da Håkon inviterte oss med på en pub nede i byen. Han skulle møte noen venner der, og vi er ikke akkurat jentene som sier nei takk til et glass vin. Et glass vin ble utover kvelden til flere. Først satt vi bare med onkel, men etter hvert kom også noen av hans zambiske venner. Vi fikk hilst på dem, og de spanderte opptil flere glass. Etter ei stund traff vi en del unge hvite som vi slo oss ned med. Rundt bordet var det kun hvite, og bordet gikk etter hvert bare under betegnelsen ”the white tabel”.  Puben vi var på hadde to etasjer. Etasjen nede var selve puben, mens det oppe var et discotek. Det var masse folk i overetasjen, det var jo trossalt en fredags kveld. Stemninga var kjempebra og vi hadde det veldig gøy. Vi var ikke hjemme før klokka fire, noe som tyder på en vellykket kveld! Vi hadde aldri trodd vi skulle dra på disco i Zambia. En ny, men bra opplevelse!

Lørdagen var satt av til å besøke Victoriafallene, noe vi har gledet oss masse til. De ligger ikke mange minutter unna med bil og er en stor turistmagnet. Fallene er verdens største og er også et av verdens syv naturlige underverk. (Enda et vi kan krysse av J ) Regntiden i Zambia er nettopp over, så vannføringen er veldig stor på denne tiden av året. Onkel Håkon hadde fri fra jobben, så både han og Målfrid ble med oss. Det at vannføringen er så stor var både dumt og bra. Da vi hadde klar sikt fikk vi se fallene på sitt aller største, en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Vi visste på forhånd at fallene er store og praktfulle, men ingen av oss hadde forestilt seg den faktiske størrelsen. Vi hadde ingen problemer med å forstå at det er et av verdens underverk! Den store vannføringen førte dessverre også til at vi ikke hadde god sikt hele tiden. Mellom oss og fallene var det en slags vegg av noe som likner på røyk, men som egentlig er vanndråper. Denne ”røyken” er så tykk at vi ser den fra huset til Håkon. Den er også så tykk at vi var dryppende våte da kom ut fra fallene. De fleste andre turister leier regnponchoer, men så forfengelige er vi da ikke.

Da vi kom tilbake til huset sto maten på bordet. Den var som alltid kjempegod, vi er blitt alt for bortskjemte her! Etter lunsj var både Hilde, Helene og Håkon enige om at en høneblund var nødvendig. Vi fikk hvilt oss i en god time, men følte oss ikke særlig mer opplagte da vi våknet.  Kvelden ble derfor bare brukt til å slappe av og være med familien. Dagens andre store høydepunkt fikk vi da Musa lagde vafler. Ekte, norske vafler!!! Vi var begge i himmelen. Kan dere tenke dere noe bedre dagen derpå?

Hver søndag går Målfrid, Anna og hushjelpen Musa i kirka. Anne er ei elleve år gammel jente som også bor i huset, og går på skole rett i nærheten. Vi bestemte oss for å bli med dem, og Musa lovet at vi skulle få oppleve ekte afrikansk kirkeånd. Mange av kirkene her i Zambia er ikke kirker slik vi er vandt til i Norge. Kirken vi var i er vanligvis et samlingsrom for elevene på skolen til Anna, men på søndager gjør de den om til en apostolisk kirke. En annen ting som skiller gudstjenesten fra norske gudstjenester er lengden. Her varer den alltid i tre timer, fra klokka ti til klokka ett. Da vi kom var de allerede i gang med lovsang. De var utrolige flinke til å synge, og det var spesielt å se hvor engasjerte de var i sangen. Alle sto oppreiste og danset. Det eneste som trakk litt ned var at høytalerne var sprengte. Etter lovsangen ble alle nye i kirken introdusert og alle kom bort for å hilse på oss. For noen kan det kanskje være litt flaut, men vi synes bare det var hyggelig, og vi følte oss veldig velkomne. Andre del av gudstjenesten var ”bibel studie”, og da fikk vi virkelig oppleve hvordan de gjør det i Afrika.”Papa” (han som talte) skrek så høyt at vi hadde hørt han mer enn godt nok uten mikrofonen. Det virket for oss som om han trodde at jo høyere han skrek, jo mer sant var det han sa. Vi ble så satt ut at vi ikke klarte å følge med på hva han sa. Først trodde vi det bare var den ene taleren som snakket så høyt, men vi fikk snart erfare at dette ikke var tilfellet. Også han som talte etterpå skreik og ropte. Da vi spurte Musa senere om det alltid er slik, svarte hun: ”This is how we do it in Africa!” Hun holdt med andre ord løftet sitt! Vi holdt ut i nesten halvannen time, og da vi dro hadde vi begge litt hodepine. Hele gudstjenesten var en ny opplevelse for oss, på både godt og vondt. Vi får se om vi klarer å psyke oss opp på å gå tilbake neste søndag… Hjemme tjuvstartet vi på soleinnspurten og la oss ut i hagen for å nyte sola.

Sterkt budskap i skolegården til Anna

I dag startet vi dagen med en tur på byens museum. Det tok for seg menneskets utvikling, livet til David Livingstone, kultur og ritualer, kolonitiden, dyreliv, utviklingen som et selvstendig land og landsbyutviklingen. Det var litt for mye tekst for vår smak, men fint å ha sett. Mesteparten av dagen har vi brukt på byens største ”arts and crafts” marked. Markedet hadde alt fra teskjeer og salatbestikk til skåler og masker. Alt som ble solgt var lagd i tre eller stein. Det var alt for mye fint, dere kan tenke dere at vi hadde problemer med å bestemme oss. Vi bestemte oss for å spise lunsj før vi kjøpte noe. Vi har tidligere fått anbefalt en restaurant som ligger like i nærheten av markedet, og bestemte oss for å dra dit. ”The Sunrise” er kjent for å servere billig og god lokal mat. Vi har ikke smakt så mye annet enn kylling og nshima av zambisk mat. Da servitøren anbefalte smoked chicken og pork trotters tok vi derfor ordet hans for god fisk. Vi tenkte ikke på at det kanskje var en idè å vite hva trotters var. Det skjønte vi i midlertidig da maten ble servert. For de av dere som ikke vet det, er trotters labber. Vi fikk altså servert syltelabber og nshima. Hårete labber er ikke helt noen av våres smak, men heldigvis var både maisgrøten og kyllingen god. Da vi dro fra restauranten var vi ikke mye klokere på hva vi ville kjøpe på markedet. Det endte opp med at vi ble gående i godt over en time før vi klarte å bestemme oss.  Begge to gikk ut av markedet med poser i begge hendene, ikke verst!

Nå er vi tilbake i huset, og vi har foreløpig ikke de største planene for kvelden. Vi har meldt oss på en safari over to dager, og vi blir hentet kvart over syv i morgen tidlig. Blogger om det når vi kommer tilbake, tror det blir en spennende og unik opplevelse!

 Huset til onkel 

PS: Det er siste innspurt nå, ikke vær kjipe med kommentarene :)