INKATRAILEN + MACHU PICCHU

Nå er det over et år siden vi meldte oss på denne gruppeturen som Gap arrangerer til Machu Picchu. Vi leste antageligvis litt for lite om turen, for vi visste ikke helt hva vi hadde meldt oss på. Vi ble litt satt ut da vi hørte programmet, og skjønte hvor tungt det kom til å bli. Høyden bekymret oss også. Hele turen var vi mellom 3- og 4000 m.o.h, og ingen av oss hadde noen gang vært på slike høyder. Allerede den dagen vi kom til Cusco fikk Helene hodepinte, og det varte hele turen. Vi slapp likevel billig unna, mange blir sterkt plaget av kvalme og svimmelhet i tilegg.

På infomøtet fikk vi utdelt en bag hver. I denne bagen kunne vi pakke opp til seks kilo, og det ville bli båret for oss av ”bærere”. Disse bærerene er menn som bor i de nærmeste landsbyene, og som jobber med å bære ting for Gap (selskapet som arrangerer turen vi var med på). Vi hadde to guider med oss på turen, og i tilegg var vi 12 stykker som vandret. Ikke bare bar de all bagasjen vår, de bar også teltene våre og sine egne, bord og stoler og all maten vi spiste på fire dager. Vi hadde med oss 16 bærere, og alle bar rundt 30 kg hver. De aller fleste gikk på sandaler, og hadde ikke en gang ordentlige sekker. På flat mark løp bærerene forbi oss hele tiden, og selv i oppoverbakkene holdt de et urovekkende høyt tempo. Det verste var likevel å se på når de løp ned trappene. Flere av dagene hadde det regnet, så bakken var våt, og trappetrinnene kjempeglatte. Vi gikk med stokk, og stavret oss ned som gamle damer i frykt for å falle. Bærerene kom løpene, og det med 30 kg på ryggen. Vi var så redde for at de skulle falle og slå seg, men det skjedde ikke en eneste gang i løpet av turen vår. Vi har aldri vært så imponerte noen gang før! Dere tror kanskje nå at det var bare unge, sterke menn som jobbet som bærere? Neida! Den yngste bæreren til Gap er 15 år, og den eldste er 66. Virkelig imponerende!

Hvert år arrangeres det maraton på inkatrailen, som er nærmere fire mil. En av bærerene til Gap har rekorden. Han fullførte hele inkatrailen på tre timer og 48 minutter. For å sette ting litt i perspektiv kan vi jo si at vi brukte fire dager…

Maten og drikken vi fikk på turen overgikk alle forventninger. Hver morgen ble vi våknet og fikk servert te i teltet. Vi fikk ikke vanlig te, men te laget på kokablader. Disse bladene er kjent for å forhindre høydesyke. Til frokost fikk vi hver dag servert skiver eller rundstykker. I tilegg til dette fikk vi blant annet pannekaker, havregrøt og en slags omelett. Både til lunsj og middag fikk vi hver dag suppe til forett. Dette er de beste suppene vi noen gang har smakt! Hovedrettene var blant annet ris og kylling, fisk og potetmos og spagetti med kylling. Vi fikk også dessert hver dag. En dag da vi hadde lunsj på toppen av et fjell kom plutselig kokken Daniel ut med en stor kake. Denne hadde han dekorert med bilde av inkatrailen og en lama. Hjelpemiddelet han har hatt med seg på turen for å lage mat er stormkjøkken. Hvordan han har klart å produsere alle disse deilige rettene, og til og med en kake, midt på fjellet er mer enn vi kan fatte! Mektig imponerte!

DAG 1:

Den første dagen ble vi hentet på hotellet halv åtte på morgenen. Vi kjørte i 45 minutter for å komme til stedet hvor vi skulle begynne turen. Der fikk vi utdelt utstyret vi hadde leid (gåstav, liggeunderlag og sovepose) før vi begynte å gå. Været var strålende, vi kunne gå i kun tights og singlett og måtte bruke solkrem. Alle var veldig nervøse for hvordan det ville bli å gå så høyt over havet, ingen i gruppen hadde gjort det før. Heldigvis var største delen av dagen rett frem eller ned. I de relativt få stigningene vi hadde fikk de fleste kjørt seg, men alle kom greit gjennom den første dagen. Vi gikk i ca tre timer før vi kom frem til lunsjplassen. Stedet var kjempekoselig, virkelig et deilig sted å hvile beina på. Vi fikk også sjekket ut standarden på toalettene langs trailen; stinkende og skitne! Etter lunsj bega vi oss ut på dagens hardeste etappe. Omtrent hele veien fra lunsjplassen til campen var oppover, og de fleste er enige om at det ble holdt for høyt tempo den første dagen. Det er kanskje ikke så rart, alle var opplagte og klare til å ta fatt på dag 1. Det førte i midlertidig til ganske store splittelser i gruppa, og mange ble gående alene. Vel fremme på campen fikk vi utdelt vaskefat før det var tid for te og kjeks. Før middag ble servert klokka syv spilte omtrent hele gruppa kort med guidene, Dimas og Enrique. Rundt halv ni var de aller fleste i seng, vi visste vi kom til å trenge all energi vi kunne for morgendagen.

DAG 2:

Klokken fem ble vi vekket av guidene som serverte te på sengen. Halv seks var det frokost, og litt over seks var vi klare for andre etappe. Vi var veldig klare over at dette ville bli den desidert hardeste dagen, med ca fem timer med konstant stigning. De første 30 minuttene ledet guiden vår, Dimas, tempoet. Tempoet var mye roligere enn dagen før, noe som var veldig viktig for at vi i det hele tatt skulle klare å gjennomføre dagen. Fordi terrenget var så hardt skulle guidene ta av seg de bakerste, og de foran skulle gå uten guide. Vi fikk beskjed om å vente på gruppen ”der hvor damer selger vann”, ca to timer fra første stopp. Etter det hadde vi de to hardeste timene foran oss, da skulle vi nemlig gå ”dead woman’s pass”. Helene og Hilde gikk sammen ut som de to første. Hovedgrunnen til dette var å holde motivasjonen oppe, noe som ikke alltid er like lett om man går bakerst. Selv om vi gikk med bare noen meters mellomrom var det som å gå alene, stigningene var så bratte at det ikke gikk an å prate.. Etter 40 minutter ble vi tatt igjen av tre menn i gruppa, og i forhold til oss løp de nesten oppover. Vi ble gående i det som virket som en evighet uten å se noe til stoppstedet vårt. Til tider holdt vi på å gi opp, men vi visste vi måtte fortsette. Det aller tyngste var hele tiden å vite at vi fremdeles hadde to timer med det aller hardeste igjen etter stoppestedet. Hilde holdt på å begynne å grine av tanken, Helene vurderte å legge seg på alle fire og krype oppover.

Endelig på toppen av Dead woman's pass!

Etter lang tid og mye smerte nådde vi toppen vi trodde de vannselgende damene skulle være. På toppen var de tre mennene som hadde passert oss på veien, og Hilde ble møtt med tidenes nyhet: Damene hadde ikke vært der de skulle, vi var nå på toppen av dead woman’s pass. LYKKE. Igjen holdt hun på å begynne å grine, denne gangen av glede. Hun bråsnudde og løp mot kanten og ropte gladnyheten til Helene, som kun var noen få meter fra toppen. Helene reagerte med ”Du tuller. Det tror jeg ingenting på..” Vi brukte altså 2,5 timer på en etappe de beregnet fem timer på (Ja, vi er stolte!). Vel oppe på turens høyeste topp (4215 m.o.h) fikk vi nesten en times pause før hele resten av gruppen var oppe. Været var ikke det store, det blåste og regnet, så for å holde varmen var vi nødt til å bevege oss. Da gruppen var samlet igjen fikk vi begynne på siste delen, som bare var nedover. Lykkelige over å være ferdig med det verste tuslet vi nedover. Det var kjempeglatt, Hilde hadde et fall og utallige nestenfall. Vi ankom leiren ca klokka elleve og la oss rett inn i teltet.  Før lunsj hadde vi allerede sovnet, og rett etter lunsj la vi oss igjen. Det ble en over to timer lang powernap, tror vi var ganske slitne…

DAG 3:

Som dagen før ble vi våknet klokken fem og var klare til å gå litt over seks. Med stive bein og godt humør bega vi oss ut på den siste hele dagen med vandring. Selv om denne dagen og var av den hardere sorten hadde hele gruppen nytt mot etter gårsdagens gjennomføringer. Dette var første dagen at vi virkelig tok oss tid til å se naturen, og vi nøyt det! Igjen var været topp, sol og lite tåke. Vi fikk en helt fantastisk utsikt da vi nådde turens nest høyeste topp: 3900 m.o.h.  Derifra måtte vi gå ned bratte trapper i 40 minutter før vi kom til en gammel inkasite. Her ble vi ei lita stund mens Dimas informerte om hvordan den fungerte for 500 år siden. Omtrent en time før lunsjpause tråkket Helene over. Det var heldigvis et lettere overtråkk, så hun kunne gå forsiktig på den. Hun fikk låne Hildes gåstav, og kom seg ganske greit opp til lunsjplassen. Etter lunsj hadde vi ”bare” 3000 trappetrinn foran oss. Neal tilbøy seg å ta sekken til Helene for å minske belastningen på foten, og guidene lovet å gå sammen med oss bak. Trappene var heldigvis og uheldigvis bare nedover. Heldigvis fordi vi mest sannsynlig ikke hadde overlevd om de hadde vært oppover. Uheldigvis fordi det var verre for foten å gå ned i forhold til opp. Guidene holdt ord og hjalp Helene omtrent hele veien ned til campen. Hun var så heldig at hun fikk en i hver arm. Ikke bare bidro de med å få oss fortere frem, de bidro også med sang, dans, vitser og fornærmelser. Vi storkoste oss hele veien ned, og latterkrampene gjorde at vi også fikk trent magen litt J ikke verst!

Da vi omsider kom frem var planen å ta en dusj (noe Hilde virkelig trengte i følge guiden Dimas). Vi hadde ikke dusjet på tre dager, så det var nok noe sant i det han sa. Da vi så køen til damedusjen ombestemte vi oss imidlertid. Vi gadd ikke å vente over en time i kø når vi visste at vi ville svette igjen dagen etter.

DAG 4:

Den siste dagen ble vi våknet kl 04.00. Grunnen til at vi måtte opp en time tidligere var at bærerne måtte rekke lokaltoget tilbake til landsbyene sine. Etter at leiren var ferdig nedpakket hadde de 45 minutter på å komme seg til togstasjonen. Vi kunne ikke gå før kontrollposten åpnet halv seks. Derifra gikk vi i ca 1,5 timer før vi nådde Machu Picchu litt over syv. Vi stoppet ved noe som heter Sungate, hvor utsikten over Machu Picchu skal være som den man ser på postkort. Dessverre er det som regel alltid tåkete om morgenen, og det var det også den dagen vi var der. Selv om vi allerede var inne i ruinene, måtte vi først ut for å få billetter før vi kunne gå inn igjen. Dimas gav oss en liten guidet tur før vi hadde to timer på å utforske stedet på egenhånd. Alle inkaruinene vi har besøkt mens vi har gått inkastien har vært faktiske ruiner. Da spanjolene kom til Peru og fant ut at Inkaene var den mektigste stammen, ødela de alle byene de kom over. De fant heldigvis aldri Machu Picchu, og man kan enda klart se hvordan landsbyen var oppbygd. Machu Picchu ble oppdaget av en amerikaner først i 1911. Hele byen var da dekket av vegetasjon, og det hadde ligget øde i over 500 år. Man vet ikke hvorfor, men inkaene forlot Machu Picchu før den var ferdig bygget. Dette er en av grunnene til at spanjolene aldri fant byen. Stedet er både på UNESCOs liste over verdensarven og er et de moderne underverkene.

Da vi kom til Machu Picchu var det lett å se på menneskene hvem som hadde gått trailen, og hvem som hadde tatt toget opp. Selv var vi veldig glade for at vi valgte å gå den. Machu Picchu var hele tiden det store målet, og vi tror vi satt mye mer pris på å se det etter å ha gått i fire dager for å komme dit.

Kort sagt kan vi si at dette er en av de aller beste opplevelsene våre fra turen. Det var tungt, og til tider hadde vi bare lyst til å gi opp, men det er vi veldig takknemlige for at vi ikke gjorde. Landskapet er fantastisk vakkert, og det var en stor opplevelse å få se Machu Picchu. Vi er også veldig fornøyde med selve opplegget og hvordan Gap har lagt opp turen. Selv om vi bodde i telt følte vi at vi reiste på førsteklasse.  Teltene sto alltid ferdig oppslått når vi kom til campen, vi fikk servert te på senga hver morgen og maten sto alltid klar når vi satt oss ved bordet. Vi ble også kjempegodt tatt vare på av guidene våre. De var helt fantastiske, og gjorde turen til en unik opplevelse for alle.

I dag har vi bare slappet av inne på hotellet. Helene har fått magesjau og kaster opp, kjedelig! Likevel har hun vært svært heldig; hun fikk det rett etter at vi var ferdig med vandreturen. I morgen går turen til Amazonas, hvor vi skal ha to netter, så vi får håpe hun føler seg bedre da. Snakkes!

Massasje mot hodepine. Gracias Justine!

Guidene våre

Hjemmet vårt de siste dagene; telt 252

Morgentryne

Rask update..

Heihei :)

Vi kom oss fram til Peru i god behold, og har nå allerede hatt tre dager her. Vi hadde en natt i hovedstaden, og derfra dro vi direkte til Cusco. Lima ligger på havnivå, og da vi gikk av flyet var vi oppe på ca 3800 moh. Veldig mange blir høydesyke, og får hodepine og blir svimle... Selv merket vi ingenting den første dagen, men i dag har vi hatt litt hodepine. Vi har vært så heldige å komme på gruppe sammen med tre flotte jenter fra Kristiansand, men de skal ikke gå selve inkatrailen. I dag har vi vært rundt og sett på forskjellige inkaruiner, besøkt et lokalsamfunn, vært på market og nå har vi akkurat kommet tilbake til hotellet fra middag. I morgen begynner selve turen, og vi er forbredt på at det blir svært hardt! I dag gikk vi opp to trapper, vi brukte kanskje et minutt, og da vi kom opp på toppen sto vi og heiv etter pusten. Lufta er vanvittig tør og tynn, det er både tungt og vondt å puste. Vi har fire dager hvor vi skal gå hele dagen, og campe om natta. Det blir en skikkelig utfordring, men vi er sikre på at det er verdt det! :-)
Gleder oss. Blogger mer når vi kommer tilbake fra Machu Picchu..... Adios!

In the jungle...

Lørdag morgen tok vi ferja fra Roatan til fastlandet. Vi var heldige og fant en buss videre som gikk nesten med en gang vi kom til busstasjonen. I San Pedro Sula måtte vi som vanlig bytte buss, og vi fikk i siste liten kastet oss på en lokalbuss. Vi hadde jo som sagt lest på forhånd at vi måtte være forsiktige på lokalbussene, men denne bussen virket ganske grei. Det var selvfølgelig ikke noe aircondition der, så vi ble veldig varme, men man vender seg til det etter hvert. På bussen spilte de fengende spansk musikk, og det kom på folk som solgte mat, frukt, snacks og drikke hvert femte minutt. Det eneste problemet var at ingen på bussen snakket engelsk, og vi skulle ikke helt til endestoppet. VI visste ikke helt når vi måtte gå av, og når vi prøvde å spørre en som jobbet på bussen svarte han bare: ”no, no, no”. Vi ble ganske stresset! Plutselig oppdaget vi at det satt en annen hvit mann på bussen; vår redning! Hilde gikk bort og snakket med han, og til vår store lykke skulle han til akkurat det samme stedet som oss, og han hadde vært der før. Vi ble så lettet J

Stedet vi hadde booket på heter D&D Brewery, og er et kjempekoselig og lite sted. Det kan ikke bo mer enn 20 mennesker her samtidig, og det passet oss helt perfekt. Stedet er kjent for å lage Honduras beste øl; det er nemlig et lite bryggeri. Som vi skrev i forrige blogginnlegg hadde vi veldig lyst til å campe. Det viste seg at vi og eieren av stedet hadde misforstått hverandre litt. Vi trodde at vi kunne leie utstyr der, og han trodde at vi hadde med oss eget utstyr. Resultatet var at vi flyttet inn på et tomanns rom. Litt kjedelig, men sånn skjer noen ganger. Vi får også prøvd oss på camping i Peru, så da har vi noe å se fram til der også. Denne første dagen gjorde vi egentlig ingenting. Vi spiste lunsj med en gang vi kom fram, og resten av ettermiddagen og kvelden ble vi sittende og prate med andre folk som bodde der. Nesten alle bodde og jobbet i Honduras. Vi har i grunnen møtt svært få turister her, og det har vært deilig. De få vi har møtt har vært en del år eldre enn oss, og har gjerne vært ute og reist flere år i strekk.

På lørdagen avtalte vi med ei canadisk dame at vi skulle ta turen til innsjøen og en kaffeplantasje sammen dagen etter. Vi spiste pannekaker til frokost, og det er uten tvil de beste pannekakene vi noen gang har smakt! I ellevetida tok vi på oss joggeskogene og tok turen til innsjøen. Den var ganske nærme stedet hvor vi bodde, men vi sleit litt med å finne fram. Til slutt kom vi til et utkikkspunkt, og det var veldig fint der! Klimaet her er varmt og frodig, vi føler nesten at vi har bodd i jungelen de siste dagene. Vi gikk rett til kaffeplantasjen etterpå. Der fikk vi sett masse kaffebønner og trær, men vi hadde alle ventet at det skulle være et litt mer imponerende syn. Vi er faktisk ikke sikre på om plantasjen er i drift enda….

Kaffebønner...

Relativt høyt tre...

Da vi kom tilbake til D&D spiste vi lunsj, og så tok vi en powernap. Vi vet ikke om det er bare på grunn av varmen, men vi er begge veldig trøtte om dagen. Vi sover aldri mindre enn ni timer hver natt (Helene har et gjennomsnitt på 11-12 timer per natt), og i tilegg må vi ta en blund nesten hver ettermiddag. Vi skylder på varmen… Etter en liten hvil klarte vi å ta oss en liten joggetur. Godt fornøyde med det! Akkurat som i Kina og Japan (hvor de ikke så hvite mennesker så ofte) føler vi litt at vi har vært på utstilling her i Honduras. VI har jogget annenhver dag, og hver gang har vi opplevd at folk stirrer på oss og ler av oss. Det virker ikke som om fysisk aktivitet er så veldig populært her, det kan jo ha noe med det å gjøre. Særlig de fleste kvinnene er veldig store, og mange barn er overvektige. Da vi satt på bussen på lørdag så vi ei dame som ga sin kanskje åtte måneder gamle datter både cola og chips. VI har snakket med noen amerikanere som jobber som lærere her, og de sier at kosthold er et kjempestort problem. Barna er hyperaktive på grunn av alt sukkeret de hiver i seg, og mange sliter som sagt med overvekt. Problemet er at de ikke setter dette i sammenheng med hva de spiser, og at de heller ikke ser på overvekt som noe negativt. Det betyr jo bare at de har nok penger til å spise så mye mat de vil…..

Det er ikke bare når vi er ute og jogger at vi blir lagt merke til, eller at folk roper ting til oss og ler av oss. Honduranske menn oppfører seg veldig annerledes enn det vi er vant til fra Norge! Hvis vi går alene på gata (selv på dagtid) blir vi ropt til flere ganger i minuttet. De roper for eksempel "hello babe", "hola mama", "beautiful girls" eller "i love you". Til og begynne med føltes det litt ubehagelig og rart, men man kan vende seg til det meste! Vi merket veldig stor forskjell hvis vi gikk ut sammen med guttene i hytta vår, da var det nesten ingen som ropte på oss. Store kulturforskjeller!

Mandag morgen tok vi turen til et fossefall i nærheten. Vi dro sammen med fire andre som bodde på samme sted som oss. Det var en stor fordel for oss, grunnet at flere av dem snakket flytende spansk. Vi kjøpte billetter, og betalte for en guide som kunne ta oss gjennom fossefallet. Fossen var kjempestor, men vannivået var normalt, og passe til at vi kunne bevege oss bak selve fossen. Helene var veldig i tvil om hun ville være med bak fossen, og bestemte seg for å la være da hun så at alle måtte hoppe ut i en slags kulp rett ved fossen. Resten badet der en liten stund, og hun ombestemte seg i siste liten og ble med. Det er vanskelig å fortelle hva vi gjorde og hvordan det var, men vi kan si at det er noe av det sykeste og kuleste vi noen gang har gjort. Vi beveget oss rett og slett bak selve fossefallet, og hadde fossen rennende over og rundt oss hele tiden. Vann er i utgangspunktet ikke Helenes rette element, så hun var ganske redd til tider da vannet fosset til fra alle kanter, og det var vanskelig å puste. Guiden vår var heldigvis både flink og snill, så han leide henne gjennom det. Til slutt kom vi fram til en hule midt inne i fossen, og vi kunne se opp til toppen (der hvor vannet renner ned fra). Det var en kjempekul opplevelse, og vi er begge veldig glade for at vi fikk gjort det. Da vi kom ut fra fossen kunne vi velge å svømme ned resten av fossefallet. Hilde trives litt bedre i vann enn Helene, så hun heiv seg med. De hoppet fra ganske store høyder, og hoppet ned små fossefall.

Bak denne fossen har vi vært!!

Utsikten fra toppen av fossen

Da vi kom opp fra fossefallet kunne vi bade i et lite fossefall. Det virket nesten som en rutsje, og det var mange folk som lekte seg der. Etter dette var det tid for litt lunsj, og så tok vi turen tilbake til D&D. Nå venter vi på litt mat, og har i grunnen ingen planer for resten av kvelden. Det eneste vi må gjøre er å pakke, allerede klokka 06.15 i morgentidlig tar vi bussen til Tegucigalpa. Der skal vi kun ha en natt, onsdag ettermiddag tar vi flyet videre til Peru. Vi har da en kjempelang reise foran oss, med blant annet en 15 timers lang mellomlanding i Costa Rica. Ønsk oss god tur videre :-) Adios!

Roatan

Hola :-)

Søndag morgen tok vi bussen fra Copan Ruinas til La Ceiba. Vi kom fra i syvtida på kvelden, og tok taxi til et hostel vi hadde lest at skulle være svært billig. De hadde plass til oss, og vi betalte under 50 kroner for en natt! Med en gang vi hadde lagt fra oss tingene tok vi turen til ei tacosjappe i nabolaget og fikk oss litt middag. Kjempegod mat! Tilbake på hostellet tok vi en tidlig kveld, vi var litt slitne etter reisinga.

Mandag morgen tok vi taxi til ferjeterminalen og ferje over til øya Roatan. Vi hadde bestemt oss for at vi ville bo på West End, og det gikk greit å finne et billig sted vi kunne bo her også. Vi fikk bo i en hytte, sammen med fire andre gutter. Den ligger sentralt midt i den eneste gata i West End, men litt oppe i skogen. Her hører vi lyden av fugler og en veldig tidsforvirret hane til alle døgnets tider. I tilegg er det masse innsekter, firfirsler, gekkoer og krabber her. Hver gang vi går opp til hytta hører vi masse rasling i blader, og særlig om kvelden er det litt skummelt. Romkammeratene våre beroliget oss med at det bare er krabbene… Her betaler vi mellom 50 og 60 kroner per natt, og det er veldig billig til å være på denne øya. Roatan er en del av Bay Islands, og prisnivået er merkbart høyere her enn på fastlandet. Vi heiv oss ned på stranda med en gang vi hadde lagt fra oss tingene. Stranda var deilig, og det var lite folk der. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi ble plaget av ”sandflies”. De små fluene bor i sanda, og stikker nesten som mygg. I løpet av to timer på stranda hadde vi fått 70 stikk hver, ganske irriterende! Myggen her er også helt ekstrem, vi har aldri hatt så mange store stikk før på hele turen.....

Allerede første dagen bestemte Hilde seg for at hun ville ta dykkersertifiktatet her på Roatan. Hun var den eneste på kurset, så det var unnagjort på tre dager. Den første dagen bestod av en god del teori samt et introduksjonskurs. Introduksjonskurset ble holdt i ei bukt like ved, og her fikk hun praktisert teorien hun nettopp hadde lært. De to andre dagene var langt mer spennende, da fikk hun nemlig unnagjort de fire obligatoriske dykkene. The Bay Islands ligger rett innenfor verdens nest største rev, the Mesoamerican Reef, så dykkeforholdene her er helt fantastiske. Det finnes fisker og koraller i alle tenkelige farger og fasonger, hvor papegøyefisken var en av Hildes favoritter. Høydepunktet ble da hun på samme dykk fikk sett både skilpadde og rokke på nært hold! Dessverre er dykkeeventyret over for nå, men forhåpentligvis blir det gjenopptatt i Brasil og Egypt.

Mens Hilde har holdt på med dykkerlappen har Helene vært på stranda. (En strand ti min unna har mye færre sandflies! :) ) Guttene på rommet vårt har vært veldig hyggelige og tatt seg litt av henne, så hun har ikke vært helt alene. Bortsett fra at hun fikk et lite forsprang på Hilde når det gjelder brunfarge har det i grunnen ikke skjedd så mye meningsfullt de siste dagene. Av og til er det godt bare å slappe av også!

Da vi kom til Honduras visste vi ikke helt hvilken type mat som er vanlig her. Vi fant raskt ut at taco, bønner og ris er det store her. Det er egentlig ganske flaut, men vi må innrømme at vi har spist alle middagene våre her på Roatan på den samme tacorestauranten. Maten er fantastisk god, og vi har fått stilnet cravingen vår etter taco. Nam!

Vi hadde lest en del om Roatan i Lonely Planet (ja, den er blitt flittig brukt!), så vi hadde en del forventninger da vi kom hit. Vi vil ikke akkurat si at vi ble skuffet, men det var ikke helt slik vi hadde trodd det skulle være. Det har vært mye mindre folk her enn vi forventet, og mye mindre festing. For oss som ikke har drukket en dråpe alkohol på nesten en måned (flinke jenter!) gjorde dette faktisk ingenting. Vi har forstått på folk at høysesongen starter først neste uke. Først syntes vi det var litt kjipt å gå glipp av arrangementer, god stemning og liv og røre, men da vi hørte at det kun var latinamerikanere med springbreak som skulle komme skiftet vi litt mening.

Med en gang vi kom hit til Roatan booket vi fem netter. Da har vi fire netter igjen i Honduras. Vi hadde bestemt oss for at vi ville ha de to siste i hovedstaden (det er også der flyet vårt går fra), men de to andre var vi ikke helt sikre på hvor vi ville tilbringe. Vi vurderte litt en by som heter San Pedro Sula. Alle bussene kjører innom stasjonen der, og det er også på veien til Tegucigalpa, så vi tenkte det kunne være greit. Allerede etter å ha lest i Lonely Planet begynte vi å få våre tvil. Det sto at det var en by med mye kriminalitet. Man burde aldri gå ut alene på gata om kvelden, og man må skule alle verdisaker. For oss som kommer fra gode og trygge Norge er det litt vanskelig å forestile seg at det skjer ran på åpen gåte, og at det foregår så mye vold og drap; men det er det som er virkeligheten her. Da gjelder det bare å innrette seg etter dette og ta alle forhåndsregler. På vår andre dag på Roatan var vi ute og jogget oss en tur. På veien møtte vi en annen jogger, og senere på kvelden kjente han oss igjen og stoppet for å snakke med oss. Han fortalte da at San Pedro Sula i fjor ble kåret til den tredje farligste byen i hele verden. De eneste to byene som det er farligere å oppholde seg i er en i krigsherjede Afghanistan, og en i Mexico, hvor dopkrigene tar liv og skaper frykt. Å ta turen til San Pedro Sula ble fullstendig uaktuelt, og planen er nå å dra på camping ved Honduras største innsjø. Der kan vi leie robåt, og vi kan til og med leie ”en ung mann som kan ro båten” i følge Lonely Planet. Kanskje prøver vi oss også på en hike opp i fjellene, vi får se.

I morgen tidlig må vi stå opp klokka 05.00 for å rekke båten, god natt!

Copan Ruinas

HOLA!

Halv ti fredag morgen ankom vi Honduras hovedstad Tegucigalpa. Da vi var i Austrlia fant Hilde en Lonely Planet, og vi hadde på forhånd lest oss litt opp på Honduras. Vi hadde bestemt oss for å dra direkte til byen Copan Ruinas. Der skulle det være Maya-ruiner som man virkelig burde få med seg. For å komme oss til busstasjonen måtte vi ta taxi. Vi kunne egentlig tatt en lokalbuss til en mye billigere penge, men Lonely Planet skrev at de var skitne, høylytte og ofte utsatt for ran av gjenger. For å si det sånn betalte vi gledelig litt ekstra for en taxi! Vi forsto tidlig at vi kom til å få problemer med komunikasjonen, nesten ingen her snakker godt engelsk. Det var ikke den eneste overgangen fra de landene vi har vært i nylig. Levestandarden her i Honduras er lav, det er et av de fattigste landene i mellom-Amerika. Vi kjørte forbi mange skur på veien, og de minnet oss mer om slummen i Mumbay enn vanlige hus. Også rickshawene minnet oss om India.

Da vi kom til busstasjonen var vi veldig heldige, det skulle dra en buss til Copan Runias bare et kvarter senere. Vi kjøpte billetter, og på vei inn på bussen fikk vi utdelt vann og chips- ikke forventet! Samtidig ble sekkene våre gjennomsøkt av en vakt med pistol i beltet... Bussen var bedre enn mange norske, med både airconditon og toalett. Vi måtte kjøre i nesten åtte timer før vi var framme i Copan Ruinas. Den siste halvdelen av turen ble vi sittende sammen med fire engelske og amerikanske gutter. De skulle på fest hos den engelske ambassaden i Guatemala. Selv om de ikke ville være framme før klokka 12 begynte de å drikke rundt klokka tre. De lurte på om vi ikke ville være med dem en tur, men vi takket pent nei, hehe.

Da vi kom fram til Copan Ruinas tok vi en rickshaw til hotellet. Vi fikk kjøpt oss et nytt simkort (har ikke dekning på det gamle, for de av dere som har det nummeret...), og så gikk vi rett i seng. Flyturen varte jo hele natta, så vi hadde ikke sovet så alt for mange timer. Lørdag morgen våknet vi av at alarmen ringte halv ti. Helene hadde da sovet i godt over 12 timer, men følte seg enda ikke uthvilt. Det tar på kreftene å reise! Etter mye om og men, og ved hjelp av tegnspråk klarte vi å få dama i resepsjonen til å forklare oss veien til en resturant. Vi fant en kjempekoselig resturant, og spiste frokost der. Egg, grov toast, fruktsalat, vann og te - helt himmelsk! Og hva kostet så det? Rundt 24 kroner. Litt annet prisnivå her enn i LA, thank God!

Siden Maya-ruinene er hovedgrunnen til at vi dro hit bestemte vi oss for å gå dit rett etter frokost. For å komme dit måtte vi gå gjennom hele byen, og det viste seg å være en veldig fin og koselig by. Alle gatene er brosteinsbelagte, det ligger en park midt i byen og det er masse små boder og butikker i alle de små gatene. Vi hadde fått et kart i resepsjonen på hotellet, og det var enkelt å finne fram til ruinene. De lå bare ca ti minutter utenfor byen, så vi tok den turen til fots. Varmen her en nesten uutholdelig, og lufta er veldig fuktig, så det ble en varm fornøyelse. Vi måtte betale rundt 120 kroner for inngang både til ruinene og museumet, absolutt verdt det!

Inne i området med ruinene var det ingen skilt eller forklaringer som sto på engelsk. I og med at vi hadde bestemt oss for ikke å ha guide var dette litt kjedelig, men etter at vi fikk lest litt inne i museumet og i Lonely Planet har vi funnet ut en del om dette Maya-samfunnet. Mayaene bodde der mellom år 400 og 800 e.K. Forskerne har lenge lurt på hvorfor samfunnet plutselig gikk under, og de har nå funnet ut at det på det meste bodde 20000 mayaer der samtidig, noe som er alt for mange mennesker på et så lite sted. De presset naturen alt for hardt, og til slutt hadde de ikke nok mat til å fø alle som bodde der. Derfor måtte de flytte ned i lavlandet. Ruinene ble først oppdaget i 1576, men det ble ikke gjort noe med dem før på slutten av 1800-tallet. Nesten alt vi så inne på museumet var i den standen det ble funnet i. Inne i ruinene har man derimot gjort en del rekonstruksjoner. Mye av grunnen til det er at de har flyttet orginalene inn i museumet. Ute i ruinene fikk vi se templer, ballbaner, hus hvor de kongelige hadde bodd, ofringsplasser og gravkammere. Vi fikk klatre opp på de forskjellige bygningene, og hadde kjempefin utsikt over hele området. Inne i museumet var hele første etasje viet til mayaenes kunst til dødsriket. Vi fikk se skulpturer av mange utenomjordiske vesner; mayaene var kreative kunstnere! De hadde også mange skulpturer som var symboler på fruktbarhet. Vi endte opp med å bruke over tre timer inne på området. Det var annerledes enn alt vi har sett og gjort til nå, og spennende å ha fått med seg på en slik tur.

Vi spiste lunsj inne på området, og deretter gikk vi tilbake til hotellet. Inne på airconditonrommet vårt fikk vi slappet av litt før vi gikk ut for å spise middag. Vi endte opp med å spise på samme restaurant som vi hadde frokost på, og maten var like god denne gangen! Nå har vi pakket sekken, i morgen reiser vi videre til La Ceiba. Derfra går det ferjer ut til Bay Islands, og vi har bestemt oss for å dra til øya Roatan. Vi blir likvel nødt til å ha en natt i La Ceiba først, ferja går kun et par ganger om dagen, og vi rekker ingen av dem. Vi har lest at det er dårlige nettforbindelser ute på Bay Islands, og at det i tilegg er veldig dyrt, så vi får se om det blir noe blogging på en stund..... Adios!

Denne flaggermusen er forbundet med underverdenen, død og ofring. Den bærer dødens tegn på brystet.

Det tar krever litt tid å blogge, håper dere er fornøyde! :-)

Los Angeles

Heyhey alle sammen!

På vei til LA hadde vi mellomlanding i Auckland. Veldig tungvindt, i og med at Samoa faktisk er på veien til LA. Dette gjorde at vi fikk åtte timer lenger flytid. Uansett, under mellomlandingen ble Hilde stoppet i en rutinekontroll. Klærne og sekken hennes ble da sjekket for narkotika og eksplosiver. De fant selvføgelig ingenting, men det vittige var at dette var fjerde gangen på en måned at Hilde ble stoppet i en slik rutinekontroll. Helene har derimot aldri blitt stoppet. Så et spørsmål til dere; hva er det som gjør at de alltid velger å stoppe Hilde??

Vi ankom endelig LAX tirsdag formiddag klokka halv tre. Da hadde vi vært på reisefot i nesten 30 timer, og vi var ganske slitne.. Tok taxi rett til hostellet, la fra oss tingene våre, dusjet og heiv oss ut i byen. Klokka var blitt ganske mye, men butikkene er åpne lenger her enn hjemme i Markens. Hostellet vårt lå veldig sentralt, midt i Hollywood Blvd. Likevel ble vi litt skuffet, vi synes det var ganske dårlig utvalg av butikker. Humøret ble imidletid ltt bedre etter at vi fant en ENORM skobutikk. Her hadde de alt fra joggesko og conversesko til sommersko og høyhælte sko. Prisene var i hvert fall halvparten av norske priser, og vi bestemte oss for å gå tilbake å shoppe senere. Vi hadde allerede bestemt oss for at vi ville sende hjem litt ting fra LA, vi måtte bare få kjøpt en eske først, så vi visste hvor mye vi kunne shoppe :)

I og med at det var Helene sin bursdag på tirsdag hadde vi tenkt å feire med middag på Hard Rock Café. Vi bestemte oss imidlertid for å utsette det til onsdag, vi var rett og slett for trøtte! Det er litt tidsforskjell fra Samoa, og vi sov heller ikke så mye på flyet. Vi tok en tidlig kveld, og Helene våknet dermed litt før halv seks på onsdag, gøy! I ti-tida dro vi ut og kjøpte oss litt frokost. Vi fikk kart i turistinformasjon, og begynte å gå med gått mot. Det viste seg at kartet var i veldig liten skala, og vi endte opp med å gå i nesten en time for å komme til The Grove, et sted hvor vi ville shoppe. Til tross for den lange gåturen var det verdt det, vi fikk kjøpt en del ting vi trengte. Vi endte opp med Levis-bukser, løpetights (til vi skal gå Inka Trails i Peru) og rettetang (sinnsykt god!). Det var i tilegg veldig fint der, og sola kikket til og med fram. På veien tilbake fikk vi kjøpt esker til å sende tingene våre hjem i, og så gikk vi innom skobutikken igjen. Hilde endte opp med fire par, Helene med tre. Godt fornøyde! Vi er blant dem som føler at vi sparer penger når vi kjøper noe som er billigere enn vanlig, og da tenker vi ikke over at vi faktisk bruker penger. Bra tegn?

I halv nitida gikk vi på Hard Rock Café. Vi måtte vente litt på bord, men det var verdt det da hamburgeren sto på bordet! Vi hadde da ikke spist pommes frites siden den første dagen i Kina, og hadde sett veldig fram til dette. Vi hadde fått anbefalt av mange at vi måtte prøve browniesen til dessert, og da kunne vi jo ikke gjøre noe annet. Det er en av de beste dessertene vi noen gang har spist. Spiste så mye at vi nesten ikke kunne stå. Hilde hadde spanderbuksene på; en vellykket bursdagsmiddag på etterskudd! :-)I dag har vi bare vært i området rundt hostellet. Egentlig var planen at vi skulle dra på en arrangert tur. Da kunne vi fått sett Hollywood-skiltet, Venice Beach og kjendishjem, men turen varte veldig lenge, og da hadde vi ikke hatt tid til å gå på posthuset. Vi endte til slutt opp med å sende en pakke på ca tolv kilo. Håper ikke du må betale toll på den pappa Bernt; den er sendt til deg!

Snart skal vi på ut og spise, og halv ti i kveld blir vi hentet på hostellet og kjørt til flyplassen. Turen går da til Honduras, blir spennende! Beklager at vi har vært litt dårlige turister her i LA, og at blogginnlegget derfor ble litt kjedelig.... Snakkes :-)

Romkammeraten vår samlet inn penger til jordskjelvrammede Japan