Tekniske problemer

Hei alle sammen! Beklager så mye, men vi har en del tekniske problemer her på bloggen for tida. Vi har skjønt at det er mange som sliter med å kommentere, og nå får vi ikke til å laste opp bilder heller... Skal prøve å få postet innlegget fra safarien i Botswana fortest mulig.
Snakkes! :-)

ZAMBIA DEL 2: Livingstone

Vi var ganske slitne etter besøket i bushen, så på fredag sov vi til klokka var nesten ti. Under middagen på 17. mai ble vi invitert på middag til en av onkels venner. Han gav oss valget mellom fårikål og zambisk mat, og valget var ikke veldig vanskelig. Vi er som sagt veldig matleie og har lenge savnet norsk mat. Fårikål passet oss derfor perfekt. Fredag var den store dagen, og litt over ett var vi hjemme hos Tore. Onkel Håkon var opptatt, og vi ble derfor bare fire til lunsj; Hilde, Helene, Tore og hushjelpen Anna. Vi hadde gledet oss i flere dager, og Tores kokkekunster holdt mål! Det smakte enda bedre enn vi husket, og savnet for norsk mat ble bare større…

Tore var kjempehyggelig og lett å prate med, så vi ble der helt til halv tre. Han kjørte oss ned til Håkon kontor, hvor vi skulle møte han klokka tre. Vi har i løpet av turen bestemt oss for å få fadderbarn, og fant tidlig ut at vi ville gjøre det gjennom Håkon. I og med at vi sa i fra så god tid i forveien, var vi på fredag så heldige at vi fikk møte fadderbarna våre. Det er to jenter på 15 og 16 år. Vi klarer dessverre ikke å huske navnene deres, de var alt for lange og vanskelige for oss. Jentene går på skole, men de kommer begge to fra fattige familier. Hun ene er ferdig med ungdomsskolen, men mangler pengene til å starte på videregående. Hun andre går enda på ungdomsskolen, men familien har ikke råd til å betale årsavgiften slik at hun kan fortsette.  Det vi støtter dem med i året går derfor til å betale skolegangen deres, og de får da muligheten til å fortsette på skolen begge to.

 Fadderbarna våre

Jentene var veldig sjenerte, og det var ganske vanskelig å føre en samtale med dem. De snakket heldigvis engelsk, så vi kunne i alle fall kommunisere litt. Begge to var veldig ambisiøse, hun ene ville bli advokat, hun andre dommer. I Zambia er det veldig få som får mer skolegang enn grunnskolen. Grunnen til dette er at både de videregående skolene og universitetene har alt for få plasser, samtidig som det er alt for dyrt for de fleste. Med disse tankene i bakhodet var det spesielt og litt trist for oss å høre dem fortelle om målene sine. Det er ganske utrolig hvordan folk kan holde motet oppe og se det lyse i alt. Vi nordmenn har mye å lære!

Skoledagene i Zambia er mye lengre enn i Norge. En vanlig dag er fra 07.30-16.00, uansett hvilken klasse man går i. I tillegg til den lange dagen har de fleste også veldig lang skolevei. I Norge er det slik at man får gratis buss dersom man har mer enn fire kilometer til skolen. Hilde har derfor fått gratis buss i ti år. Hun har akkurat fire kilometer til skolen, noe som ville tatt henne ca 40 minutter å gå. For norske barn det å gå den strekninga helt uaktuelt, og det er til og med sjeldent man sykler.  Da vi spurte jentene om de bodde langt fra skolen svarte hun ene at hun ikke bodde så veldig langt unna. Hun måtte bare gå i mellom 45 minutter og en time hver vei. Den eldste jenta hadde ganske lang vei, hun måtte gå to timer hver vei - hver dag! Hun må derfor gå hjemmefra litt over fem hver morgen, og er aldri hjemme før klokka seks. Det setter ting i perspektiv…

Klokka fire var onkel ferdig på jobb, så vi satt på med han tilbake til huset. Egentlig hadde vi ingen andre planer for kvelden enn å slappe av. Vi takket derfor gladelig ja da Håkon inviterte oss med på en pub nede i byen. Han skulle møte noen venner der, og vi er ikke akkurat jentene som sier nei takk til et glass vin. Et glass vin ble utover kvelden til flere. Først satt vi bare med onkel, men etter hvert kom også noen av hans zambiske venner. Vi fikk hilst på dem, og de spanderte opptil flere glass. Etter ei stund traff vi en del unge hvite som vi slo oss ned med. Rundt bordet var det kun hvite, og bordet gikk etter hvert bare under betegnelsen ”the white tabel”.  Puben vi var på hadde to etasjer. Etasjen nede var selve puben, mens det oppe var et discotek. Det var masse folk i overetasjen, det var jo trossalt en fredags kveld. Stemninga var kjempebra og vi hadde det veldig gøy. Vi var ikke hjemme før klokka fire, noe som tyder på en vellykket kveld! Vi hadde aldri trodd vi skulle dra på disco i Zambia. En ny, men bra opplevelse!

Lørdagen var satt av til å besøke Victoriafallene, noe vi har gledet oss masse til. De ligger ikke mange minutter unna med bil og er en stor turistmagnet. Fallene er verdens største og er også et av verdens syv naturlige underverk. (Enda et vi kan krysse av J ) Regntiden i Zambia er nettopp over, så vannføringen er veldig stor på denne tiden av året. Onkel Håkon hadde fri fra jobben, så både han og Målfrid ble med oss. Det at vannføringen er så stor var både dumt og bra. Da vi hadde klar sikt fikk vi se fallene på sitt aller største, en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Vi visste på forhånd at fallene er store og praktfulle, men ingen av oss hadde forestilt seg den faktiske størrelsen. Vi hadde ingen problemer med å forstå at det er et av verdens underverk! Den store vannføringen førte dessverre også til at vi ikke hadde god sikt hele tiden. Mellom oss og fallene var det en slags vegg av noe som likner på røyk, men som egentlig er vanndråper. Denne ”røyken” er så tykk at vi ser den fra huset til Håkon. Den er også så tykk at vi var dryppende våte da kom ut fra fallene. De fleste andre turister leier regnponchoer, men så forfengelige er vi da ikke.

Da vi kom tilbake til huset sto maten på bordet. Den var som alltid kjempegod, vi er blitt alt for bortskjemte her! Etter lunsj var både Hilde, Helene og Håkon enige om at en høneblund var nødvendig. Vi fikk hvilt oss i en god time, men følte oss ikke særlig mer opplagte da vi våknet.  Kvelden ble derfor bare brukt til å slappe av og være med familien. Dagens andre store høydepunkt fikk vi da Musa lagde vafler. Ekte, norske vafler!!! Vi var begge i himmelen. Kan dere tenke dere noe bedre dagen derpå?

Hver søndag går Målfrid, Anna og hushjelpen Musa i kirka. Anne er ei elleve år gammel jente som også bor i huset, og går på skole rett i nærheten. Vi bestemte oss for å bli med dem, og Musa lovet at vi skulle få oppleve ekte afrikansk kirkeånd. Mange av kirkene her i Zambia er ikke kirker slik vi er vandt til i Norge. Kirken vi var i er vanligvis et samlingsrom for elevene på skolen til Anna, men på søndager gjør de den om til en apostolisk kirke. En annen ting som skiller gudstjenesten fra norske gudstjenester er lengden. Her varer den alltid i tre timer, fra klokka ti til klokka ett. Da vi kom var de allerede i gang med lovsang. De var utrolige flinke til å synge, og det var spesielt å se hvor engasjerte de var i sangen. Alle sto oppreiste og danset. Det eneste som trakk litt ned var at høytalerne var sprengte. Etter lovsangen ble alle nye i kirken introdusert og alle kom bort for å hilse på oss. For noen kan det kanskje være litt flaut, men vi synes bare det var hyggelig, og vi følte oss veldig velkomne. Andre del av gudstjenesten var ”bibel studie”, og da fikk vi virkelig oppleve hvordan de gjør det i Afrika.”Papa” (han som talte) skrek så høyt at vi hadde hørt han mer enn godt nok uten mikrofonen. Det virket for oss som om han trodde at jo høyere han skrek, jo mer sant var det han sa. Vi ble så satt ut at vi ikke klarte å følge med på hva han sa. Først trodde vi det bare var den ene taleren som snakket så høyt, men vi fikk snart erfare at dette ikke var tilfellet. Også han som talte etterpå skreik og ropte. Da vi spurte Musa senere om det alltid er slik, svarte hun: ”This is how we do it in Africa!” Hun holdt med andre ord løftet sitt! Vi holdt ut i nesten halvannen time, og da vi dro hadde vi begge litt hodepine. Hele gudstjenesten var en ny opplevelse for oss, på både godt og vondt. Vi får se om vi klarer å psyke oss opp på å gå tilbake neste søndag… Hjemme tjuvstartet vi på soleinnspurten og la oss ut i hagen for å nyte sola.

Sterkt budskap i skolegården til Anna

I dag startet vi dagen med en tur på byens museum. Det tok for seg menneskets utvikling, livet til David Livingstone, kultur og ritualer, kolonitiden, dyreliv, utviklingen som et selvstendig land og landsbyutviklingen. Det var litt for mye tekst for vår smak, men fint å ha sett. Mesteparten av dagen har vi brukt på byens største ”arts and crafts” marked. Markedet hadde alt fra teskjeer og salatbestikk til skåler og masker. Alt som ble solgt var lagd i tre eller stein. Det var alt for mye fint, dere kan tenke dere at vi hadde problemer med å bestemme oss. Vi bestemte oss for å spise lunsj før vi kjøpte noe. Vi har tidligere fått anbefalt en restaurant som ligger like i nærheten av markedet, og bestemte oss for å dra dit. ”The Sunrise” er kjent for å servere billig og god lokal mat. Vi har ikke smakt så mye annet enn kylling og nshima av zambisk mat. Da servitøren anbefalte smoked chicken og pork trotters tok vi derfor ordet hans for god fisk. Vi tenkte ikke på at det kanskje var en idè å vite hva trotters var. Det skjønte vi i midlertidig da maten ble servert. For de av dere som ikke vet det, er trotters labber. Vi fikk altså servert syltelabber og nshima. Hårete labber er ikke helt noen av våres smak, men heldigvis var både maisgrøten og kyllingen god. Da vi dro fra restauranten var vi ikke mye klokere på hva vi ville kjøpe på markedet. Det endte opp med at vi ble gående i godt over en time før vi klarte å bestemme oss.  Begge to gikk ut av markedet med poser i begge hendene, ikke verst!

Nå er vi tilbake i huset, og vi har foreløpig ikke de største planene for kvelden. Vi har meldt oss på en safari over to dager, og vi blir hentet kvart over syv i morgen tidlig. Blogger om det når vi kommer tilbake, tror det blir en spennende og unik opplevelse!

 Huset til onkel 

PS: Det er siste innspurt nå, ikke vær kjipe med kommentarene :)

ZAMBIA DEL 1: landsbybesøk

Klokka ett den 17.mai landet vi i Livingstone, Zambia. I ankomsthallen sto Helenes onkel Håkon og kusine Målfrid Misenga og ventet på oss. Vi kjørte tilbake til huset deres som lå like i nærheten. Målfrid ble fort varm i skjorta, og syntes det var veldig stas å få besøk av to unge damer. Hun snakker engelsk som førstespråk, så det er heldigvis ingen problem å kommunisere med henne. Vi spiste lunsj nesten med en gang, og gjett hva som sto på bordet?? LEVERPOSTEI! Helene var i himmelen. Etter lunsj var det tid for en blund. Vi var fullstendig utkjørte etter et langt døgn på reisefot.

I syvtida gikk vi ut for å spise middag. Vi kjørte da til en restaurant inne i byen, hvor vi møtte to andre nordmenn. Vi spiste herlig indisk mat på nasjonaldagen, og noen av oss feiret med en akevitt. Annerledes, men fin nasjonaldag!

På onsdag ble vi enige om at vi skulle sove ut og slappe av på formiddagen mens onkel gikk på jobb. Så skulle han komme tilbake senere og vise oss litt rundt i byen. Da han kom tilbake lå vi enda og sov, vi var ganske utkjørte etter en lang reise uten søvn. Vi sto opp litt over elleve, og rett før tolv kjørte vi inn til byen. Vi gikk innom kontoret til Håkon, og fikk der hilst på alle kollegene hans. Vi fikk også kjøpt oss zambisk simkort. Nå er det bare tre uker til vi er hjemme, men litt hjemlengsel har vi enda. Nyter virkelig å være på tur, men kjenner at det skal bli godt å komme hjem også. Mens vi var i byen stakk vi innom en butikk og handlet med oss litt mat. Da vi kom tilbake til huset sto lunsjen klar på bordet, veldig godt! Vi pakket med oss litt ting, og i firetida kjørte vi av gårde. Vi skulle da være med onkel ut på jobb. Han jobber i en organisasjon som heter ”Respons Network”, og de driver arbeid i forkjellige landsbyer i nærheten av Livingstone. Da onkel først kom til Zambia (i 1981) var han også med på et hjelpeprosjekt. Den gang hadde det gått opp for folk i Europa, og da Norge at mange i Zambia hadde det vondt, og de var veldig ivrige etter å hjelpe og gi bort ting. Onkel var da med på å gi bort materialer, leker, klær og til og med penger. Da de kom tilbake til disse landsbyene senere for å se hvordan utviklingen hadde gått, kunne de se at det ikke hadde skjedd noen utvikling i det hele tatt. Dette forklarte de med at det var hjelpearbeiderne som hadde bygget grunnlaget for dem, og da vil alltid huset rase sammen. Det må være dem selv som bygger selve grunnmuren. Da vil huset stå, og de vil være selvstendige og uavhengige. Hvis man hele tiden får ting av andre vil det kun skape avhengighet, og det vil som sagt ikke skje noen utvikling. Tanken bak ”Respons Network” er at de ikke skal gi vekk materielle ting, men motivasjon, informasjon og ideer. På den måten blir det innbyggerne i landsbyene som selv bygger grunnmuren.

Som vi skrev er onkel og hans kollegaers visjon at de skal gi motivasjon og øke kunnskaper. De har da laget noen svært enkle hefter som de deler ut til innbyggerne i landsbyene. Hvert hefte tar for seg et emne. Alle dreier som om hvordan de kan opprette for eksempel en skole eller en type forening. Disse foreningene kan være til støtte for folk med utviklingshemninger, hiv/AIDS eller kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. De kan også opprette ulike idrettslag. Dette gjør at barna har noe å holde på med, og det gir dem også mestringsfølelse. Ute i landsbyene er det også mange som ikke vet hvilke rettigheter de har. De gir derfor informasjon om menneskerettighetene.

Onkelen til Helene og han sine kollegaer har i ettertid dratt tilbake til de samme landsbyene for å se hvordan de har utviklet seg. De må jo selvfølgelig evaluere prosjektet sitt, og se hvor gode resultater de får. Det har vist seg at det har skjedd mye i de landsbyene de har besøkt tidligere. De har utviklet seg mye mer når det er de selv som har lagt grunnlaget for utviklingen. Blant annet er det mange som har startet for eksempel skoler og idrettsklubber.

For å komme til landsbyen hvor onkel skulle jobbe måtte vi kjøre i ca to timer. Den første delen var på asfalt, den neste på grus og den siste på sand. Til slutt var det nesten ikke vei i det hele tatt… Response Network har fire ansatte som kjører motorsykkel rundt til de ulike landsbyene, og vi tør ikke å tenke på hvordan det må være å kjøre på disse veiene i mørket! Da vi kom fram til landsbyen ble vi tatt varmt i mot av innbyggerne. Vi satt opp teltet vårt, og onkel ordnet teltet sitt som faktisk er på taket av bilen, hehe. Først var det bare de voksne som snakket til oss. De ønsket oss hjertelig velkommet og viste oss litt rundt. Barna sto bare og kikket på oss, mange av dem hadde aldri sett hvite mennesker før. I landsbyene snakker de ikke engelsk som hovedmål, de snakker forskjellige zambiske språk. Vi kunne derfor ikke kommunisere med de små, noe som var litt dumt. De ble imidlertid raskt trygge på oss. Så fort vi tok opp kameraene våre og viste at vi kunne bilder av dem, og la dem se dem etterpå, ble de veldig interessert i oss. De hang rundt oss hele tiden, og kameraet var virkelig spennende! Etter hvert la de også merke til at vi var lyse i håret, og at vi ikke hadde rastafletter. Det var nesten like spennende!

Utover kvelden ble det trommer, sang og dans. Alle sammen var med og danset, selv de aller minste. Det var til og med en del mødre og storesøsken som danset med småbarn på ryggen. Senere fikk vi også servert mat. De hadde da laget tradisjonell zambisk mat til oss, maisgrøt og kylling. Alle sammen spiser med hendene, så da gjorde selvfølgelig vi også det. Man tar maisgrøten i den ene hånda og ruller den til en ball, dypper den i kraft og spiser det sammen med kylling. Det falt virkelig i smak!

Vi fikk en forholdsvis god natts søvn i teltet før vi våknet i syvtida. Etter at vi hadde spist frokost, kom det to jenter hen og lurte på om vi ville bade. Vi forsto ikke helt hva de mente, men takket ja til det. Da hadde de gjort i stand vaskevann til oss i en strådhytte som tydeligvis fungerer som bad. Ny opplevelse! Vi har allerede fått oppleve at det er noe som heter ”Africa-time”, og slik var det med landsbymøtet også. Det tok ganske lang tid før det startet, vi måtte vente på at det skulle komme nok folk. Den landsbyen vi var i var veldig liten, og det var også de nærmeste landsbyene. På landsbymøtet skulle det derfor være representanter fra hele fem landsbyer. Til slutt var det over 50 mennesker der, både menn og kvinner, unge og gamle, og møtet kunne begynne. De startet med å introdusere seg og fortelle om Response Network. Vi og onkel Håkon var de eneste engelsktalende der, alt annet foregikk på deres språk. Dette var selvfølgelig litt kjedelig, for vi fikk ikke med oss noe særlig av det som ble sagt. Etter hver ble vi litt rastløse, og onkel fikk ei jente til å vise oss litt rundt. Vi fikk da se mange av husene i nærheten, og vi kan nesten ikke forstå at de faktisk bor så enkelt som de gjør. Vi fikk også se en del åkrer, og på denne tiden av året har de akkurat høstet inn den hvite maisen de sår. Den arbeidet de med mens vi var der, og de skal selge den senere. En del av barna vi så på veien ble nesten redde for oss, og holdt hendene foran øynene da vi gikk forbi dem, hehe.

I slike strådhytter bor menneskene i disse landsbyene

Hønebur...

Her holder de på å gjøre maisen klar for salg..

Da vi kom tilbake var møtet fortsatt i full gang. Da onkel snakket ble det litt mer spennende for oss å høre på, og en av kollegene tolket slik at alle forsto. Han fortalte om sine opplevelser da han første gang kom til Zambia og begynte å jobbe. Han fortalte også om hvordan du kan opprette en forening som støtter folk med forskjellige utviklingshemninger. Tidligere sa han de ikke måtte se på det faktum at de ikke hadde skolebygning som noen hindring, de måtte heller være takknemlige for at de hadde vær til å kunne undervise utendørs. ”Det skulle nok disse jentene ønske de kunne”, sa han, og pekte på oss. Da var det en ung mann som sa at vi kunne gifte oss med han, og da kunne vi gå på skole ute, hehe. Etter møtet tok han kontakt med oss. Han var gift, og hadde fem barn, men han fikk klart fram at han var for polygami. Må virkelig vurdere dette….

Etter møtet fikk vi igjen servert maisgrøt og kylling. Begynner å bli drevne på å spise med fingrene nå! Etter at vi hadde pakket tingene og sagt ha det til alle sammen kjørte vi hjemover. Hilde hadde da en levende høne liggende ved føttene. Er man i Afrika så er man i Afrika! Vi var hjemme i grei tid, fikk oss en god dusj og deilig middag. Vi synes begge to det er litt vanskelig å sette ord på hva vi opplever her. Vi klarer ikke å beskrive hvordan vi opplever alt, og hvor stekt inntrykk enkelte ting har gjort på oss. Dere skjønner vel i det minste at dette er en helt unik opplevelse for oss begge. Vi er veldig takknemlige for at onkel har latt oss få bli med på dette!

Solnedgang i landsbyen

Vasketid

Har dere sett noe så nydelig??

En bonde som veldig gjerne ville bli tatt bilde av...

Favela

På søndag meldte vi oss på en arrangert tur til en av Rio de Janeiros 1250 favelaer. (Favela er et annet ord for slummen i Rio).Vi var en gruppe på ca ti personer, og vi hadde med oss en veldig dyktig guide. Vi ble kjørt med minibuss til bunnen av favelaen, og derfra ble vi kjørt med motorsykkel opp til toppen. Veien var utrolig svingete og snirklete, og vi fikk ikke utdelt hjelmer. En skummel opplevelse! Før vi satt oss på motorsyklene fikk vi streng beskjed om at vi ikke fikk lov til å ta bilder i bunnen av favelaen, på veien opp eller på toppen. Grunnen til dette var at vi kunne komme til å se menn med maskingevær e.l, og det ville de absolutt ikke at vi skulle ta bilde av. Disse mennene jobber for langerne, de er ikke politi. Alle Rios favelaer er sterkt preget av dop og vold. Vi hadde likevel ingen grunn til å føle oss utrygge. Volden er heller ikke her rettet mot tilfeldige personer, men personer i andre gjenger eller i politiet. I dag drives det arbeid for å gjøre favelane ”rene”, det vil si at de er uten dop og våpen. Guiden vår sa helt ærlig at det er umulig å få dopen bort fra favelaene. Det vil alltid være folk i Rio som ønsker å kjøpe dop, og da vil det også alltid finnes langere som selger det.

Vi var som sagt veldig fornøyde med guiden, og mye av det var fordi hun ga oss masse informasjon om favelane. Hun fortalte blant annet en historie om en doplanger som avfyrte mange skudd mot et politihelikopter. Langeren var en 16 år gammel gutt!

Et av de største problemene med favelaene er at de er i kontinuerlig vekst. De utvider seg nesten for hver dag som går, og i tilegg dannes det hele tiden nye favelaer. Som vi skrev tidligere finnes det i dag hele 1250 favelaer bare i sentrum av Rio de Janeiro, det er helt sykt! I dag bor det seks millioner mennesker i sentrum av Rio de Janeiro. Av disse bor hele fire millioner i en favela. Det er ganske mange… En av grunnene til at det bor så mange mennesker i favelane er at de aller fleste i Brasil har store familier med mange barn. Mange av dem som bor i favelane får barn allerede i 13-årsalderen, og gjennomsnittet er syv barn per familie. En annen grunn til at favelaene er i stadig vekst, er at det er ingen som eier jorda i favelaen. Det vil si at det er første mann til mølla, og hvem som helst kan bygge hus hvor som helst. Den favelaen vi besøkte kan nå ikke utvide seg mer i noen retninger. Den er sperret inne av fjell på to sider, skog på en side og resten av byen på den siste siden. Det man da gjør er at man bygger hus på toppen av huset til noen andre. De selger deg taket sitt, og så kan du selge taket ditt videre igjen til noen andre. Mange av husene vi så var flere etasjer høye, men det var lett å legge merke til at de var bygd til forskjellig tid, og av forskjellige folk. Kreativ måte å utnytte plassen på!

I favelaen kan man også leie hus, og det er det mange som gjør. Alt i favelaen er bedre på toppen enn i bunnen, og det er derfor også dyrere å bo på toppen. I bunnen kan du leie et hus til 300 kroner i måneden, mens på toppen kan du betale helt opp til 900 kroner i måneden. Dette er ganske mye når den gjennomsnittelige månedslønnen til en innbygger i favelaen er 700 kroner. Dette er grunnen til at de aller fleste bygger egne hus. I favelaene slipper faktisk de aller fleste å betale for vann, strøm, tv og internett. Dette er ikke fordi det faktisk er gratis, men fordi de tjuvkobler ledningene. Alt er som sagt bedre på toppen av favelaen enn i bunnen. Det er flere grunner til dette. For det første ligger som regel sykehus/helsestasjon på toppen. Det gjør også de beste butikkene. For det andre så kaster de aller fleste menneskene i favelaene søppelet sitt rett ut på gata. Det er ikke så ofte at noen plukket opp dette søppelet, og det ender med at det flytter seg bare lenger og lenger ned. Det er også som sagt slik at ingen betaler for vann, men ”stjeler” det. Vannforsyningene kommer fra toppen av favelaen, og det er derfor sjeldent noe igjen til dem som bor i bunnen…

I den favelaen vi besøkte finnes det fire skoler. Mange av barna går her, men det er også mange som går på offentlige skoler utenfor favelaen. De får da gratis skyss til skolen, så det er ikke uoverkommelig å gå på en offentlig skole. Også alle som jobber utenfor favelaen får betalt skyss til jobben av arbeidsgiver. Inne i favelaen har de også et dagsenter. Her kan barn opp til 16 år kommer å være fra morgenen av, og fram til rundt klokka fire. Dette senteret blir hovedsakelig drevet av frivillige. Disse er bosatt i favelaen, men lever mer beskyttet enn de vanlige innbyggerne.

Barna i favelaen har et håp om å bli kjendiser i andre land hvis gringoer tar bilder av dem

Vi tilbrakte kun ca to timer i favelaen. Vår opplevelse av den var kjempebra. Som vi sa tidligere følte vi oss helt trygge hele tiden, vi gikk til og med med kameraet hengende rundt halsen. Menneskene som bor der var kjempehyggelige, alle smilte og sa hei når vi gikk forbi. Selv om mange av husene var små og av dårlig standard, fikk vi ikke helt inntrykk av at vi befant oss i en slum. Alle husene besto av murstein, og de hadde ordentlige tak. Det er mer enn det lille vi så fra slummen i India. Menneskene så også glade og fornøyde ut, og de hadde hele og rene klær.

Egentlig skulle vi poste dette innlegget i Rio, men det hadde vi dessverre ikke tid til. Det ser likevel ikke ut til å ha så mye å si for dere, det er jo ingen som kommenterer på bloggen lenger. Skjerp dere, nå er det siste innspurt!

 Guiden vår og noen gutter fra favelaen som spiller "trommer" for å tjene litt penger..

Her kan ungene komme å lære å male og tegne...

Kulehull i  veggen

PS: søndag kveld dro vi på fest på en kjempestor nattklubb i en av Rios favelaer. Vi dro sammen med hostellet, så dere trenger ikke å bekymre dere. En av de største klubbene vi noen gang har vært på, ca 2000 folk. Var tilbake på hostellet rundt halv seks på morgenen, og tok taxi klokka ti. Da kan dere tenke dere at vi var uthvilte og klare for et døgn på reisefot! Blogger snart om våre første dager i Zambia. Snakkes! J

Fantastiske Rio de Janeiro

Hola :-)

Vi kom til Rio de Janeiro i femtiden på torsdag. Det hostellet vi bodde på da vi var på Ilha Grande er en del av en kjede, og vi sjekket inn på det samme hostellet i Rio. Denne gangen ble vi boende på et dorm med tolv senger, det er det største vi noen gang har bodd på. Det har stort sett gått veldig greit å bo på dorm på hele turen, men nå har vi virkelig merket at ikke alt klaffer når man bor så mange sammen på et rom. For det første har vi bare ett bad. Tolv mennesker skal hver morgen dusje og stelle seg, da blir det kø! Det samme gjelder på kvelden. Det er også en del mennesker som aldri burde hatt lov til å bo på dorm. De vet virkelig ikke hvordan de skal ta hensyn til de andre på rommet. Det bodde for eksempel en sveitser på rommet vårt, og han kom brasende inn midt på natta, slo på lyset, begynte å rydde i tingene sine og snakket høylytt med seg selv på portugisisk. Vi kan love dere at man blir ganske irriterte da, når man er trøtte og slitne og det er midt på natta.

Anyway! Den første kvelden tok vi det bare helt rolig, vi var ganske slitne. Fredag morgen gikk vi ut for å prøve å finne et postkontor. Det skulle vise seg å bli ganske vanskelig, det er nemlig nesten ingen her som snakker engelsk. Vi stoppet noen på gata, tok fram et postkort, pekte på stedet hvor frimerket skal stå, og sa ”postoffice”, men de bare ristet på hodet og lot ikke til å forstå hva vi mente. Etter mye om og men fant vi endelig postkontoret, men der solgte de ikke frimerker! Frustrerende, men heldigvis var det en mann der som kunne engelsk, og fikk forklart oss veien til det andre kontoret. Håper alt strevet vårt gjør at dere heldige setter ekstra pris på kortene dere får :-)

I tretida tok vi så en taxi til den norske sjømannskirka. Også her oppsto det problemer med kommunikasjonen. Det sto en vakt i døra, han snakket ikke et ord engelsk, men fikk sagt at sjømannskirka var stengt. Vi hadde lest på nett at den skulle være åpen, så vi ble litt forvirret. Heldigvis kom presten selv ned etter en stund, og han sa at vi selvfølgelig var hjertelig velkomne. Han hadde dessverre ingen vafler han kunne by oss på, men vi fikk raide bokhyllene, og tok med oss fire norske bøker videre. Det var også godt å få snakket med en nordmann igjen. Han var godt kjent i Rio, og fikk gitt oss tips og råd.

Da vi kom tilbake til hostellet gikk vi nesten rett ut for å spise middag. Vi gikk sammen med to canadiske jenter på en slags buffetrestaurant, maten var fantastisk! Tilbake på hostellet var stemningen kjempegod. Det er en liten bar der, og alle samles der ute hver kveld. Vi ble sittende å drikke fram til klokka tolv. Da dro vi samla ut til et sted som heter ”Lapa”. Her er det gatefest hver fredag, masse folk og liv. Nå må ikke dere der hjemme bli bekymret for oss og tenke at dette er farlig og skummelt! Vi tok ikke med oss noen verdisaker, bare litt penger i bh-en. I tilegg gikk vi ut som en samlet gruppe, og vi hadde flere brasilianere med oss. Kjempegøy!

På hele turen har vi vært forsiktige og tatt våre forhåndsregler. Vi er nøye med hvilke steder vi drar til, og vi går aldri ut hvis vi ikke føler oss trygge. Vi har, som de aller fleste andre hørt masse negative ting om Rio. Likevel var vi aldri i tvil om at vi ville innom hovedstaden. Vi har møtt mange her i Brasil som har sagt at de følte seg helt trygge i Rio, og det ikke kom til å bli noe problem for oss å bo her. Etter at vi har kommet hit har vi også blitt fortalt av en som jobber på hostellet at det har skjedd store ting i Rio de siste fem årene. Politiet er mye mer til stede på gata og kriminaliteten er blitt mindre. I tilegg er det ikke så mange tilfeller av blind vold, de fleste drapene er på medlemmer av forskjellige gjenger som gjør opp seg i mellom. Vi har bodd i et av de greieste nabolagene i Rio (Copacabana), og vi har følt oss trygge hele tiden.

Lørdag morgen var vi ganske kleine. Vi tok det rolig på formiddagen, og klokka halv tre ble vi hentet av en guide. Vi hadde meldt oss på en ”city tour”, som skulle ta oss med til alle de viktigste turistattraksjonene i Rio. Først dro vi for å se ”Christ the reedemer”, en over 30 meter høy Jesusstatue som står på toppen av et fjell. Været var ikke helt topp, men vi fikk sett statuen; et imponerende syn! Vi fikk også kjempegod utsikt over hele byen. Rio de Janeiro er en veldig spesiell storby. Den har flotte strender, en kjempestor innsjø, flyplass midt i byen og over 45 % av byen er dekket av skog. Dette er en nasjonalpark, som er beskyttet av brasilianske myndigheter. Neste stopp på turen var en kjempekoselig bydel som heter ”Santa Teresa”. Her var det masse koselige restauranter og puber og butikker med lokal kunst. Det går også et tog gjennom hele bydelen, og det koster bare seks cent. Skulle gjerne tatt det, men vi har rett og slett ikke hatt nok tid….

Etter ”Santa Teresa” dro vi til en katedral. Den er relativt ny, og kan romme 20000 mennesker samtidig. Katedralen var vanvittig stygg fra utsiden, men mye finere innvendig. Etter dette sto Lapasteps og Sugar Loaf for tur. Alt i alt var turen helt grei. Det var ganske mye venting underveis, og vi blir lett utålmodige. I tilegg var de en og en halv time for sene til å hente oss på hostellet, og dette gjorde at vi ble ganske irriterte. Det var imidlertid veldig greit å bli kjørt direkte til alle tingene, i stedet for å leite rundt på egenhånd. Rio er en veldig stor by!

Denne flisa fant vi på "Lapa Steps" :-)

City touren varte ganske lenge, og vi var skubbsultne da vi kom tilbake til hostellet. Gikk rett ut og spiste, og så måtte vi stelle oss for kvelden. Vi tok det ganske rolig, folk var litt usikre på hva og hvor vi skulle. Det endte med at alle gikk samlet til en klubb, men den åpnet veldig seint, og vi gikk bare tilbake til hostellet. I dag har vi vært på en annen organisert tur; denne gangen til en av Rios favelaer. Vi skal skrive et eget blogginnlegg om det, poster det antageligvis i morra. Vi har også vært på et hippiemarked som har vært arrangert hver søndag i over 70 år. Her kunne vi finne alt mellom himmel og jord; gøy å ha fått med seg. Nå skal vi pakke, spise middag og så skal vi kanskje på noe som kalles ”favela night”. Da går hele hostellet ut sammen til favelaen og fester. Vi er litt slitne, men det er vår siste dag, så vi tipper vi blir med J

Toget til seks cent :)

Oppholdet vårt i Rio de Janeiro har vært helt fantastisk, men dessverre alt for kort. Det er så mye mer vi skulle ønske at vi hadde hatt tid til å gjøre, og vi er begge enige om at vi vil tilbake hit igjen! I morra går turen videre til Zambia, hvor vi skal bo to uker hos Helenes onkel. Vi har over et døgn på reise foran oss, men det begynner vi jo å bli vant til….. Snakkes snart!