SAMOA

Heihei alle sammen. Vi har ikke hatt muligheten til å blogge på Samoa, så her kommer et litt lengre innlegg. Håper ikke dere blir skremt av det, og at dere faktisk gidder å lese det vi skriver J

Helt ok....

Da vi satte oss på flyet til Samoa kom Helene ved siden av det eneste andre hvite menneske på flyet. Han begynte å snakke til oss med en gang vi satte oss ned, og det skulle vise seg å være svært nyttig for oss; han hadde nemlig vært på Samoa åtte ganger allerede! Vi visste i utgangspunktet ingenting om Samoa, og hadde ikke lagt noen nøyaktig plan over oppholdet. Han ga oss mange gode tips over hvor vi burde dra og hva vi burde gjøre. Tusen takk Marty! Da vi gikk av flyet var klokka halv tre på natta. Likevel var det 25 grader ute, og lufta var ekstremt fuktig. Flyplassen fikk selv Kjevik til å se stor ut, og vi ble ønsket velkommet av fire gitarspillende og syngende menn fra Samoa. Det første vi reagerte på var at de gikk med skjørt, men etter en uke her på Samoa har vi lært at det er helt vanlig blant menn. Vi delte taxi med Marty til Apia, øyas hovedstad, hvor vi hadde booket en natt. Motellet er det aller verste vi har bodd på til nå. Vi klarte likevel å sove noen timer, og sto opp til utsjekking klokka ti neste morgen. Vi hadde avtalt med taxisjåføren fra dagen før at han skulle hente oss klokka elleve og kjøre oss til Lalomanu. Marty hadde anbefalt denne landsbyen på det sterkeste. Før klokka ble elleve ville vi kjøpe litt vann og solkrem, og med en gang vi gikk ut i gata følte vi at vi var tilbake i India. Det var løshunder overalt, grusveier, masse hull og humper i veien, små boder som solgte diverse mat- og drikkevarer og luktene var de samme. Vi følte at vi var i en indisk landsby, og det sier litt når det er Samoas hovedstad! Her var det som å reise mange år tilbake i tid. Vi fikk handlet det vi skulle, og etter en taxitur på et par timer var vi framme i Lalomanu.

Lalomanu er en av landsbyene som ble svært hardt rammet av tsunamien for to år siden. Ingen av oss hadde noen gang hørt om denne tsunamien før vi kom til Samoa, men vi har blitt fortalt at den gjorde store ødeleggelser og tok mange liv. Vi bodde hele oppholdet på Taufua Beach Fales, og bare på dette stedet mistet de 24 familiemedlemmer. Stedet er i dag oppkaldt etter bestefaren til den nåværende eieren. Han var hele 97 år gammel da han døde under tsunamien. Taufua Beach Fales ligger direkte på stranden, og alt har blitt gjenoppbygget de to siste årene. Vi vet ikke hvordan det så ut her før, men vi følte i hvert fall at vi hadde kommet til paradis da vi gikk ut av taxien. Strandhyttene ligger på rad og rekke på stranda, og i midten er det et større bygg med restaurant og resepsjon. That’s it! Samoa er faktisk relativt dyrt, og vi måtte betalte rundt 220 kr per natt. Inkludert i den prisen er både frokost og middag. Det var ikke høysesong mens vi var der, så i gjennomsnitt bodde det ca 25 personer der hver dag. Vi synes vi bodde enkelt da vi var i Palolem i India, men her var det faktisk enda mer primitivt. Hytta vi bodde i hadde kun gulv og tak. Som vegger kunne vi dra ned en presenning. Det var enkelt, men vi elsket det! J

Middagstid 

Fia-fia night

Vi la oss ned på stranda med en gang vi hadde sjekket inn. Vannet der er turkisblått og helt klart, den absolutt fineste stranda vi noen gang har vært på. Allerede etter å ha hatt middagen en gang skjønte vi at det var verdt pengene. De dekket opp til langbord hvor alle gjestene spiste sammen, og det bugnet over av god mat! Hver lørdag har de sjømat, og vi ble servert både hummer og blåskjell. I tilegg til dette fikk vi ris, vårruller, lam, salat, papaya og kylling. Vårrullene er de beste vi noen gang har smakt, og vi gledet oss til disse hver eneste dag. Hver lørdag arrangerer de fia-fia night (fia betyr glad), og lokale dansere danset tradisjonell samoansk dans for oss. De var kjempeflinke, og det var en gøy opplevelse!

Frokosten søndag morgen var like imponerende som middagen dagen før. Vi fikk servert pannekaker, kjeks, papaya, bananer, egg, bacon, brød og diverse pålegg. Selv om vi levde i enkelthet i Lalomanu følte vi samtidig at vi levde i luksus. Vi ble kjent med tre norske jenter; Ingrid, Vilde og Karoline. De tre første dagene tilbrakte vi på stranda sammen med dem. Sola var kjempesterk, og vi fikk jobbet med tænen. De siste dagene var ikke været like fint. Vi fikk likevel tilbrakt mer enn nok tid på stranda, og fikk også tid til å gjøre litt andre ting, som å se på Glee!

Det har virkelig for alvor gått opp for oss hva backpackertilværelsen gjør med kroppen vår, og vi må innrømme at vi har blitt det vi selv liker å kalle for ”gladtjukke”. Vi har nå gått inn for å gjøre noe med dette. Vi har likevel måtte ta det veldig rolig, Helene er nettopp ferdig med antibiotikakuren, og Hilde har store gnagsår på begge hælene. Vi har i hvert fall gjort styrkeøvelser hver dag, og minimum annenhver dag har vi vært ute og jogget. Vi har til og med stått opp kvart på syv alle disse dagene for å kunne jogge før sola står opp. Flinke jenter!

Middagen på fredag var et aldri så lite høydepunkt. Vi fikk servert pizza, og til tross for at den var helt kald (de måtte kjøre i 1,5 timer hver vei for å hente den) var den kjempegod! Denne kvelden var vi kun 12 personer rundt middagsbordet, og det var mye deiligere når det var færre folk der. Vi hadde god tid til å prate og bli kjent med alle, og det var utrolig mange flotte folk der! Etter middagen så vi noen episoder med Glee, og så gjorde vi oss klare til å legge oss. Plutselig banket det på hytta vår, og en av nattevaktene stakk hodet inn. ”Are you ready?” spurte han oss. Vi skjønte ikke hva han mente, men han fikk forklart at de hadde fått et tsunamivarsel, og at vi måtte evakueres. Han sa at vi hadde et par minutter på å pakke en sekk med det viktigste, og så møte opp ute i veien. ”Hva i helvete skal man pakke når man blir evakuert på grunn av tsunamivarsel?” spurte Hilde, og Helene klarte ikke en gang å huske koden til låsen på sekken sin. Vi klarte likevel å forholde oss relativt rolige, og fikk pakket sammen det vi tenkte kunne være viktig. Da vi kom ut til de andre fortalte de at det hadde vært jordskjelv i Hong Kong, og at tsunamien ville komme hit om fem timer. Mange av oss ble litt urolige, men det var ingen som fikk panikk. Etter en liten stund var det noen som fikk sjekket internett, og de fant ingenting om noe jordskjelv i Hong Kong. Til slutt fikk vi bekreftet at det aldri hadde vært noe jordskjelv, det hele var en veldig dårlig aprilsnarr. Alle ble ganske irriterte og sure, og ikke minst synes vi det var respektløst å spøke med noe sånt på et sted som har blitt så hardt rammet av tsunami før. Vi ble stående litt ute i veien, men til slutt måtte vi bare gå å legge oss igjen. Vi hadde ikke trodd at vi kom til å få sove med en gang, men det klarte vi faktisk….

Hver lørdag er det rugbycup her i området, enten i Lalomanu eller i en av nabolandsbyene. Denne lørdagen skulle det være i en landsby litt lenger unna, og fikk skyss sammen med to andre norske jenter. I og med at ingen av oss kan reglene eller kjenner noen av spillerne var det ikke så veldig spennende, og vi gikk etter at Lalomanus lag hadde spilt sin første kamp. Det går ikke busser mellom de to landsbyene, men de norske jentene sa at det var lett å få skyss tilbake. Vi begynte å gå, og etter en stund fikk vi sitte på med en kjempehyggelig mann. Han skulle ikke en gang helt ned til landsbyen vår, men kjørte oss ned, og ville ikke ha noen penger for det.

En ting vi la merke til allerede da vi kjørte fra flyplassen den første dagen er at det er veldig mange kirker på Samoa. Nesten hvert minutt kjørte vi forbi en kirke, den ene finere enn den andre. Hun som drev motellet vi bodde på i Apia fortalte oss at metodistkirken står sterkest på Samoa, men at det også er katolske, protestantiske og mormonske kirker. Søndag morgen bestemte vi oss derfor for å ta turen til kirka i landsbyen. Alle hadde tatt på seg finstasen; damene gikk i hvite kjoler og hatter, mennene i hvit dress, skjorte og slips. Selv hadde vi ingenting hvitt vi kunne gå med, men vi var nøye på å dekke knær og skuldre. Synet på tid er litt det samme på Samoa som det var i India, og gudstjenesten skulle begynne mellom halv ti og ti. Da vi kom halv ti var den allerede godt i gang, og vi fikk bare med oss 15 minutter. Det var snaut 50 mennesker i kirka, det skulle man ikke ha trodd når man hørte dem synge! De sang uten instrumenter til, men de sang flerstemt, og det var utrolig vakkert.

Resten av søndagen slappet vi av litt på stranda, skrev dette blogginnlegget (jada, vi har ikke glemt dere!!) og pakket ferdig. Det var med litt tunge hjerter at vi dro fra Taufua Beach Fales. Det var kanskje ikke så utrolig mye å gjøre der, men de som bor og jobber der er så utrolig hjertelige og åpne mennesker, og man blir tatt så godt i mot at vi gjerne kunne dratt tilbake. Vi er veldig takknemlige for at vi valgte et sted hvor det ikke var så mye turister, deilig! Nå har vi en 12 timers lang flytur foran oss til LA. Lover å blogge derfra! Snakkes J

PS: GRATULERER MED 20-ÅRS DAGEN HELENE!! Tenker å ferie med middag på Hard Rock Café når vi kommer fram til LA, namnam.

Tai, datra til høvdingen må alltid danse den siste dansen på fia-fia night

Sydney

Her i Sydney har vi bodd på YHA central. Det ligger rett ved busstasjonen, og det var veldig deilig å slippe å gå så langt med sekkene i varmen. Sekkene blir ikke akkurat mindre som tiden går, og vi begynner å bli redde for at de nærmer seg 20 kg… Etter at vi hadde sjekket inn på hostellet torsdag morgen tok vi turen ut i byen. Førsteprioritet her i Sydney var selvfølgelig operahuset og Sydney Harbour Bridge. Det var en god tur fra hostellet til operahuset. Vi måtte gå gjennom hele hovedgata, og det var veldig varmt. Det var heldigvis verdt det da fikk vi sett operaen og broa. Begge deler var svært imponerende, og vi var absolutt ikke i de eneste turistene som var ute denne dagen. Vi tok turen gjennom den botaniske hagen og Hyde Park på vei til St. Mary’s cathedral. Vi hadde lest om denne på en oversikt på hostellet. Den viste seg å være mye vakrere i virkeligheten enn det bildet viste. Katedralen var faktisk det som gjorde størst inntrykk denne dagen. Den var utrolig vakkert dekorert og utsmykket med utallige glassmalerier. Uheldigvis var det ikke tillatt å ta bilder der inne. Vi fikk vite at det skulle være messe der klokka ti over et neste formiddag, og bestemte oss for å gå tilbake da.

Med tomme mager dro vi fra katedralen for å kjøpe litt lunsj. Etter lunsj, gode og mette, var tiden inne for litt shopping. I og med at det allerede har blitt en del av det her i Aussie, hadde vi strenge rammer rundt hva vi hadde lov til å handle. Begge klarte til tross for dette å handle med god samvittighet, vi hadde nemlig sjekket skattelistene før vi dro ut. Hilde sin harddisk er gått i stykker, så hun fikk kjøpt en ny en. Denne gangen investerte hun i en trådløs, og kan derfor frigjøre flere kilo fra lillesekken. Deilig! Helene handlet bursdagsgave til seg selv (hun har bursdag om to uker, alle burde huske den), og slo på stortromma med et splitter nytt kamera til 3300kr. Om det var lykken over skattepenger, ønske om nytt kamera, eller det faktumet at vi begge forelsket oss i selgeren (en helt fantastisk nydelig norsk-libaneser fra Australia) som var grunnen for kjøpet, vet vi ikke. Helene er uansett storfornøyd! Da vi kom tilbake til hostellet var vi begge veldig slitne, så resten av kvelden ble ikke brukt til noe spesielt. Helene, som har vært ekstra sliten av antibiotikaen, tok kvelden allerede klokka  ti.

I dag hadde vi ikke like tettpakket program, vi visste faktisk ikke helt hva vi ville se. Vi endte opp med å gå en tur ned til Darling harbour, en annen havn her i Sydney. Selv om den var veldig stor, minnet den oss litt om fiskebrygga hjemme i Kristiansand. Seilbåtene som la på rekke og rad sjarmerte spesielt Helene, og det ble et lite høydepunkt da vi fikk se en kjempefin seilskute legge til kai rett foran oss. Etter dette tok vi turen til St. Mary’s cathedral. VI kom akkurat i tide til messen. Ingen av oss hadde vært på en messe i en katolsk kirke, og dette ble en ny og fin opplevelse. Vi hadde trodd at den skulle være høytidelig og formell, men den viste seg å være veldig avslappet. Folk kom og gikk som de ville, mange kom bare innom en liten tur i lunsjen på jobben. Selve messen varte bare i en halvtime. Mesteparten av messen var felles bønn, men når presten preket hadde vi litt problemer med å forstå hva han sa. Vi synes i hvert fall det var fint å få med seg en messe i slik en vakker katedral!

Etter messen spiste vi lunsj i Hyde Park. Vi var litt slitne i dag også, Helene sovnet nesten i parken. Derfor gikk vi bare og kikket litt til, handlet mat og tok turen tilbake til hostellet. Resten av kvelden har vi brukt på å pakke, slappe av, spise middag og nå skal vi opp og bade og ta bastue; deilig!

Totalt sett er vi fornøyde med oppholdet vårt her i Australia. Vi har jo klaget mang en gang på været, og det er også det vi har vært mest misfornøyde med. Vi visste faktisk ikke at det var regntid i Australia på denne tiden av året, og vi synes det var litt dårlig at kilroy ikke informerte oss om det før vi dro. Vi har hatt regn i ca to uker, og fint vær i den resterende uken. Heldigvis har vi møtt en del kjentfolk og masse nye folk. Dette har gjort at vi har hatt det veldig gøy til tross for det dårlige været. Før vi kom til Australia var vi forbredt på at det kom til å være dyrere enn alle andre land vi hadde vært i, men vi var tydeligvis ikke godt nok forberedt! Mange ganger fikk vi helt sjokk når vi var og kikket i butikker. Klær og sko er billigere enn i Norge, men i matbutikker er det ca samme prisnivå. Det som har sjokkert oss mest er prisene på frukt, det er helt vanvittige priser! Helene har for eksempel betalt nærmere 50 kroner for tre nektariner og bananer koster over 60 kroner per kilo. Vi har fått forklart at syklonen er årsaken til dette. Den ødela så mye av avlingene og trærne, og i stedet for å importere frukt skrur de opp prisene på det lille de har igjen av australsk frukt.

I morgentidlig drar vi videre til Samoa. Det er en øygruppe i Stillehavet. Vi er ikke helt sikre på hvordan tidsforskjellen blir der, men vi tror vi ligger ca elleve timer bak dere. Det vil si at klokka er 23.00 hos dere når den er 12.00 hos oss. Vi vet ikke helt hvordan det blir med internettilgang der, så vi kan dessverre ikke love noe blogging før vi kommer til LA. Til dere nærmeste kan vi fortsatt nås på mobilnumrene våre fra Australia J  Snakkes!

PS: les under om Yamba og New Castle! :)

Yamba + New Castle

Planen for søndagen var i utgangspunktet å prøve oss på surfing igjen. Yamba skal være et paradis for surfere, med strand etter strand med gode bølger. Selv om været var dårlig bestemte vi oss for å gå en liten tur ut, vi orket ikke enda en dag hvor vi bare blir sittende på hostellet. Vi fikk et kart over Yamba i resepsjonen, og var klare for og utforske byen. Vi ble imidlertid stoppet av regnet, etter under fem minutter var vi begge gjennomvåte. Utforskningsturen ble derfor endret til kortspill på hostellet sammen med Pernille og Siri. Vi utsatte også surfingen til neste dag, i håp om at det kanskje kunne bli litt opphold. 

Søndag bråvåknet vi av alarmen rett før ti. Siden vi skulle reise videre til Newcastle senere på kvelden måtte vi sjekke ut av hostellet allerde klokka ti. De to andre jente skulle ha noen flere dager i Yamba, så vi kunne la alle tingene våre bli igjen på rommet.  Det ble ikke noe av surfingen den dagen heller, men vi så alle frem til Shane’s tour senere på dagen. Shane er eieren av hostellet, og på Shane’s tour tar han med seg gjester rundt på mange spennende ting i Yamba, blant annet cliff diving. Siri og Pernille hadde fått turen anbefalt av noen andre nordmenn de hadde møtt i Surfers Paradise, så alle fire hadde meldt oss på allerede dagen i forveien. Fordi været var så dårlig var det usikkert om turen ville bli gjennomført eller ikke. Heldigvis var hostellet veldig flinke til å organisere noe for gjestene når været var dårlig. Denne dagen dro vi alle sammen til en idrettshall, da turen ble avlyst. Her kunne vi spille fotball, basketball, bordtennis og badminton. Vi to slo på stortromma med litt badminton; mye tyngre enn vi kunne huske! (eller kanskje det bare er et tegn på at formen er dårligere enn vanlig??). Mens vi var ute for å trekke litt frisk luft fikk vi sett turens første kenguru. Den ble jaget av en hund, så den kom hoppende mot oss i en voldsom fart. Vi ble livredde og løp inn i hallen igjen, hehe.

Da vi kom tilbake til hostellet ble det endelig fint vær. Vi tok oss derfor en tur ned til strendene. Det er ikke uten grunn at Yamba har rykte på seg for å være et paradis for surfere, strendene var virkelig nydelige! Bølgene var store, og det var en del vågale surfere ute og moret seg. Vi gikk helt ut på kanten av en lang steinmur, og mens vi satt på en stein der og kikket på havet fikk bli plutselig se masse delfiner. Vi hadde hørt at de pleide å komme innover mot stranda på denne tida av døgnet, og de var helt nydelige. Uheldigvis var de litt for langt unna til at vi kunne få noen gode bilder av dem. Da vi gikk tilbake til hostellet lagde vi fire jentene felles middag; taco. Det var utrolig godt med ordentlig mat, og vi lagde deilig fruktfat til dessert. Vi spilte litt kort etter middag, men vi var litt slitne alle sammen. Vi dusjet og pakket sekken, og klokka elleve gikk vi for å ta bussen til New Castle. Det var trist å si ha det til Siri og Pernille, de er så herlige jenter.

Vi ankom New Castle halv åtte tirsdag morgen etter en lang natt på bussen. Det er ikke veldig behagelig å sove på en buss, og ingen av oss hadde fått for mange timer på øyet. Det var ingen rom klare til å sjekke inn på da vi kom til YHA, men vi fikk legge fra oss bagasjen og sove noen timer på en sofa i tv-stua. Begge to sov som steiner helt til en liten gutt begynte å spille piano; festlig! Vi heiv i oss litt frokost, og så tok vi turen på stranda. Endelig var det fint vær, sola skinte fra knallblå himmel. Stranda i New Castle var like nydelig som alle de andre australske stendene vi har vært på. Vi hadde egentlig lyst til å leie surfebrett, men mannen i resepsjonen sa at han synes bølgene var litt for store. Da vi så bølgene var vi veldig glade for at vi hørte på han; det var nesten skummelt bare å bade i bølgene! Vi nøyt noen timer med sol på kroppen, men gikk tilbake til hostellet rundt klokka tre. Det er synd å klage på varmen når vi har lengtet etter sol så lenge, men det stekte virkelig på stranda!

Etter en dusj og en powernap ble vi hentet på hostellet av Carly. Hun var på den samme gruppeturen som oss i India, og bor i New Castle. Hun kjørte oss litt rundt og viste oss byen. Deretter tok vi turen ned til havna. Der fant vi en pizzarestaurant hvor vi fikk helt fantastisk pizza! Var utrolig koselig å se Carly igjen, og hun ble med oss på en liten tur rundt i havna før vi gikk hjem. Vi var begge veldig trøtte, og sovnet før noen på rommet vårt hadde kommet tilbake for kvelden. Sov i over ti timer, deilig! Startet onsdagen med en tur til fyrtårnet. Det var ca 25 minutter å gå hver vei, og vi gikk klokka åtte på morgenen slik at det ikke skulle være så varmt. Det var en kjempefin tur, og utsikten over strendene var like nydelig som vanlig. På vei tilbake gikk vi langs strendene. Synd at vi ikke har slike fine strender i Norge, det er virkelig et vakkert syn!

Etter at vi hadde kikket litt i byen hentet Carly oss igjen. Denne dagen tok hun oss med til et dyrereservat. Det kostet ingenting å komme inn her, og vi fikk se kenguruer, wombats, wallabys (vet ikke hva de heter på norsk) og masse forskjellige fugler. Høydepunktet var likevel da vi fikk kose med en 12 måneder gammel koalajente. Hun var helt nydelig og hadde utrolig myk pels. Tok en kaffe med Carly på favorittcaféen hennes etterpå, og deretter gikk vi for å handle. Helene fikk shoppet litt, men ellers var det bare mat vi kjøpte. Vi er begge ganske matlei for tiden, og det ble bare egg-fried rice til middag… Vi tok en tidlig kveld også på onsdag, bussen til Sydney gikk fra New Castle 07.25. Den var nesten en time forsinket, veldig irriternde! Heldigvis ventet vi, og fikk kontaktet Greyhound, vi var på vei tilbake til hostellet igjen.... Vel framme i Sydney nå, skal nyte to fulle dager her :-)

Dårlig vær + surfeskader

På torsdag kom Hilde i snakk med to norske jenter på hostellet; Siri og Pernille. Vi avtalte å gå ut sammen med dem, og det ble til at det samlet seg en stor gjeng på hostellet. Det er det som er det gøye med å bo på hostel, sammenlignet med hotell eller gjestehus, det er så lett å bli kjent med folk. Alle YHA-hostellene har også hatt ganske store kjøkken og fellesrom hvor vi kan sitte. Det eneste som er litt dumt er at man som regel bare tilbringer noen dager sammen. Man rekker akkurat å bli kjent med noen før man må dra videre til et nytt sted. Kvelden ble i hvert fall svært vellykket, og vi avtalte å gjenta det dagen etter også.

Da vi våknet på fredag regnet det. Vi ble sittende på hostellet helt til klokka to før vi kom oss ut. Noen gutter på hostellet skulle ned på stranda å surfe, og lurte på om vi ville være med. Været var som sagt ikke bra, men vi følte at vi måtte gjøre noe, så vi ble med. Vi kunne leie brett på hostellet, og vi leide et på deling. Siri og Pernille ble med som instruktører, de har vært på surfecamp.  Først prøvde vi på land, og lærte hvordan vi skal ligge og hvordan vi kommer oss opp. Bølgene var nesten ikke-eksisterende, men de sa at det var like greit når du er nybegynner. Hilde var førstemann ut i vannet. Det gikk lang tid mellom hver bølge, men hun fikk prøvd seg litt. Til slutt klarte hun faktisk å stå en helt bølge; et naturtalent i følge Siri J  Surfetimen fikk imidlertid en litt tidlig slutt. Da Hilde var på vei ut i vannet igjen kom det en bølge, og hun holdt brettet foran seg som beskyttelse. Hun fikk virkelig føle hvor mye krefter det er i havet, brettet ble nemlig slått rett i ansiktet hennes! Da hun kom gående opp på stranda fosset blodet fra nese, og både leppa og nesa var allerede blitt hoven. Vi fikk ganske raskt tak i litt is til å kjøle det ned, og hun fikk en krem av ei dame på rommet vårt som skulle senke hevelsen. Til tross for dette var hevelsen veldig stor. Heldigvis hadde hun ikke så store smerter. Da kvelden kom var hun med på felles nachosmiddag, og etter det var hun klar for en liten tur ut. ”Det er jo ingen vits i å sitte her inne å sture”, sa hun da. Sporty jente!

Dag 1

Dag 2

På lørdagen var været like kjedelig. Det er virkelig ikke mye å finne på når det regner hele tida! Vi blir lett rastløse av å sitte inne på hostellet, men vet ikke helt hva annet vi skal ta oss til. På lørdag ruslet vi litt rundt i byen, men ellers slappet vi bare av. Vi hadde sjekket ut, og skulle ta bussen videre til Yamba klokka ni på kvelden. Vi hadde egentlig ingen planer om å dra til Yamba, vi skulle dra direkte til New Castle. Da Siri og Pernille sa at de skulle dra dit lørdag kveld og lurte på om vi ikke ville bli med tenkte vi bare ”hvorfor ikke?”.  Vi hadde egentlig tenkt å ha en natt ekstra i Byron, men da ble det endring i planene. Det er det som er så deilig med å leve backpackerlivet, vi kan bare ta det som det kommer og være litt mer spontane enn det vi er hjemme. Vi kom fram til Yamba klokka elleve i går kveld. Vi fikk et eget rom bare vi fire jentene, for en luksus! Været er dårlig i dag også, men vi tenker å leie surfebrett uansett. Noe må vi gjøre ut av dagen. Snakkes! :-)

Surfers Paradise + Byron Bay

Før vi dro fra hostellet vårt i Brisbane var vi ute på tokt. På mange hosteller har de noe som kalles en resirkuleringsstasjon. Her kan du legge fra deg ting som du ikke trenger lenger. Vi har sett alt fra bøker og sko til tøy og hatter. Vi hadde en bok vi ville legge fra oss, og endte opp med en god del nytt tøy. Du vet at du er backpacker når du tar andre personers brukte tøy og er fornøyd med dette! Et annet sikkert tegn på at man er backpacker er når man begynner å sy ødelagt tøy. Vi har ikke akkurat så veldig stort utvalg av tøy, og vi kan derfor ikke kaste det bare fordi om en stropp ryker eller det er litt hullete. Nål og trå er løsningen! Bussen til Surfers Paradise gikk lørdag kveld. Hostellet vårt lå ca ti minutter unna sentrum med buss, men det var vi klar over på forhånd. Vi lagde en svært mislykket lasagne da vi kom fram, og så benyttet vi oss av at vi hadde litt tid igjen på internett. Kall oss gjerne tapere; men vi var nødt til å se en episode med Paradise Hotel. Nå angrer vi på at vi gjorde det, det er en veldig avhengighetsdannende serie! På søndagen var ikke været helt topp, men det regnet i hvert fall ikke hele dagen. På formiddagen tok vi turens (og årets!) første ”løpetur”. Vi kjøpte shorts og sportsbh i Brisbane, noe må gjøres med formen! Turen tok knekken på Helene, Hilde sa at det gikk bedre enn forventet (hun klarte å nå målet som var å løpe mer enn to sanger i strekk). Vi toppet det hele med en styrkeøkt på rommet etterpå; flinke jenter! J

Vi tok en tur inn til sentrum senere på dagen. Vi kikket litt i butikker og handlet mat, det finnes ingen matbutikk i nærheten av hostellet. På menyen sto bakt potet, bacon og kjøtt. Det er antageligvis den beste middagen vi har laget på hele turen, og var nok til å mette sikkert fire personer. På kvelden slappet vi bare av på hostellet. Vi ble kjent med noen norske og svenske jenter, alltid koselig!

Hele mandagen tilbrakte vi på stranda. Den ligger bare to minutter unna hostellet, så noe positivt er det i hvert fall med beliggenheten. Stranda var nydelig, og det var deilig å få litt sol på kroppen. Vi har kjøpt solkrem med faktor 30+. Det er et stort hull i ozonlaget rett over Australia, så vi er livredde for å bli solbrente. Helene har nå hatt soleksem i nesten en uke, og det fikk hun etter å ha vært ute i ca en time i overskyet vær.

Bussen til Byron Bay gikk klokka fire, og vi var framme halv syv. Byron Bay er en veldig liten og koselig by. Alt ligger i samme gate, og stranda ligger i enden av den. Vi var unaturlig trøtte da vi kom fram, så vi la oss tidlig. Tydeligvis trengte vi litt søvn, vi sov begge i elleve timer. Det regnte da vi våknet, men det tok ikke lang tid før sola skinte fra blå himmel. Vi dro rett til stranda, og det er blant de fineste strendene vi noen gang har vært på! Dette er mye bedre enn Thailand. Her slipper vi alle de plagsomme selgerne, det er mye mindre charterturister og det er stille og rolig. Vi føler at vi er kommet il paradis. Vi er enda litt urutinerte når det kommer til tæning, så vi holder ikke ut en helt dag. I tre-tida tuslet vi tilbake til hostellet. Vi dusjet, stelte oss og lagde middag. Må også skyte inn at Hilde tok sin andre løpetur på tre dager, ikke verst! På kvelden tok vi en tur ut. Alle vi har møtt i Australia har anbefalt det samme utestedet i Byron Bay, så da tenkte vi at vi måtte teste det ut. Stemningen var god, og det var kjempemasse folk!

På hostellet vårt så vi en plakat om at Donovan Frankenreiter skulle holde konsert på onsdag. Før vi gikk ut på tirsdag gikk vi derfor for å sjekke om de hadde billetter igjen. For en flaks vi har; 30 billetter igjen av 300. Vi kjøpte billett, og etter at vi hadde vært på stranda på dagen på onsdag tok vi turen bort til Beach Hotel, hvor konserten skulle holdes. Oppvarmingsbandet var bra, men det var en del venting. Bortsett fra det var det en kjempebra opplevelse. Donovan Frankenreiter er en fantatisk liveartist, og han holdt en kjempebra konsert. Vi føler oss så heldige som fikk oppleve det, og at han i det hele tatt holdt konsert i Byron Bay akkurat mens vi er her.

Vi har nå hatt tre dager med strålende sol på rad, og merker at vi bare blir mer og mer glad i Australia. Byron Bay er et perfekt sted for oss, og vi stortrives her. Har booket for to netter til, men tror vi tar en tredje natt her også før vi drar videre til New Castle. Været er ikke helt topp i dag, men vi er litt solbrente, og Helene har fortsatt soleksem, så vi synes det er litt deilig å få en dag uten sol. Nå skal vi ut å gå en tur, snakkes!

PS: internett her i Australia koster 30 kroner i timen, noe vi synes er helt latterlig dyrt. Dette er grunnen til at vi ikke blogger så ofte, vi må bare beklage. Vi nyter i hvert fall livet og koser oss kjempemasse! :-)

Brisbane

Rett før vi dro fra hostellet vårt i Cairns så vi via facebook at Helle og Andrea (to 19 år gamle, norske jenter som var med på gruppeturen vår i India) allerede bodde på det hostellet vi hadde booket oss inn på i Brisbane. De kom og møtte oss i resepsjonen da vi ankom Brisbane i ellevetida på kvelden, og det var et kjempekoselig gjensyn! Vi gikk og la oss med en gang, alle fire var relativt slitne. Vi møttes til frokost klokka ti på torsdag morgen. Det var så koselig å få snakke med dem igjen, det er to herlige jenter J Etter at vi hadde stelt oss litt gikk vi ut en tur. Været var ikke topp, men det regnet i det minste ikke, og det er en stor forbedring fra Carins. Først tok vi turen til et kunstgalleri over på andre siden av elva. De to andre jentene hadde fått det anbefalt, og selv for oss som ikke er så veldig kunstinteresserte var det ganske gøy. I samme bygning som galleriet var det et museum. Som følge av syklonen ble Brisbane rammet veldig hardt av flom. Det var den mest ødeleggende flommen i Brisbane noensinne, og den var på sitt verste rundt 12. og 13. januar dette året. I museet kunne vi se bilder på dataer fra før og etter flommen. Elvene flommet så kraftig over at det var vann nesten opp til gatelykter i mange gater og på fotballstadioner kunne man ikke en gang se målene fordi vannet sto så høyt. Det er helt uvirkelig at det eneste sporet etter flommen i dag er at fargen på vannet i elvene nå er skittenbrunt.

Vi spiste lunsj og kikket litt i hovedgata før vi gikk tilbake på hostellet. Alle fire hadde lyst på en powernap og en dusj før vi skulle møtes for å lage middag. Klokka syv begynte vi på pannekakerøre. Vi så noen som lagde pannekaker i Carins, og det fristet noe helt ekstremt! Nå var det vår tur til å friste andre, pannekakene ble veldig gode J Vi satt ute på verandaen og koste oss med mat og drikke, og i halv ellevetida tok vi toget inn til byen. Det var ganske mye liv, men vi tok en tidlig kveld. Pannekakene mettet tydeligvis ikke så mye, for da vi kom tilbake til hostellet var vi ganske sultne. Vi tok derfor turen til nærmeste McDonalds for litt nattmat. Etter at vi hadde spist en meny hver trasket vi hjemover igjen. På veien hjem sier Helene:” jeg håper virkelig ikke det ligger noen innsekter eller slanger og lurer her i veikanten”. ”Slapp av”, sa Hilde da. ”Jeg håper bare det ligger en cheeseburger der og venter på meg”. Tydeligvis fortsatt ikke mett etter en dobbel cheeseburger meny.

På fredag våknet vi endelig opp til strålende sol. Vi har basseng og solsenger på hostellet, og fikk tilbrakt noen sårt etterlengtede timer i sola. Krysser fingrene for at vi enda har litt grunnlag etter en måned uten sol på kroppen. Helene har følt seg litt dårlig i det siste, og fikk legetime på senteret rett over gata. Hun fikk resept på antibiotika, så vi satser på at det går fort over.

Ei dansk jente på hostellet vårt hadde bursdag, og vi hadde avtalt å gå ut med dem. Mens vi satt og spiste middag fikk Helle telefon fra ei venninne i Norge. Hun hadde sett på nyhetene om jordskjelvet og tsunamien i Japan, og det ble også sagt at alle Stillehavslandene kunne rammes. Hun var derfor bekymret for oss som befant oss i Australia. Vi hadde ikke hørt noen ting om det, så vi bekymret oss ikke så veldig til å begynne med. Helene tenkte at hun kunne ringe pappa hjemme og høre om han kunne finne ut noe på internett, og da ble vi raskt mer bekymret. Det sto at det var sendt ut tsunamivarsel til Australia, og at flodbølgen kunne komme til Brisbane om få timer. Vi ble selvfølgelig veldig stresset, så vi gikk ned for å snakke med de i resepsjonen. Der sa det bare at vi ikke måtte bekymre oss. De hadde ikke fått noe informasjon om varselet, og sa at vi ville blitt evakuert hvis det var nødvendig. Ikke lenge etter ble varselet for Australia trukket tilbake. Sjokket satt ganske lenge i kroppen etterpå. Det er ikke lenge siden syklonen herjet, New Zealand ble rammet av jordskjelv under en uke før vi dro dit og nå ble Japan rammet av jordskjelv og tsunami under to uker etter at vi dro derfra. Det er bare tilfeldigheter som har gjort at vi ikke har vært i noen av landene mens naturkatastrofene har rammet, og vi føler at vi har hatt englevakt.

Kvelden ble til slutt veldig vellykket, og vi fikk feiret danske Charlotte. Nå har vi sjekket ut fra hostellet, men vi skal ha hele dagen i Brisbane. Det er en veldig koselig by, og vi kunne gjerne vært her lenger. Den pakka vi har med 15 overnattinger gjør at vi kan være maks tre netter på hvert hostel, så da blir vi nødt til å ta turen videre enten vi vil eller ikke. I kveld tar vi derfor bussen til Surfers Paradise. Bussene går som de skal her nede, det er ingen problemer i forbindelse med regnet og flommen. Av backpackerene vi har møtt her i Brisbane har vi ikke hørt noe særlig bra om Surfers, så vi tar det litt som det kommer hvor lenge vi blir der. Nå må vi hive oss rundt og få litt ut av den siste dagen her i Brisbane, snakkes!

Cairns

Søndag formiddag ankom vi Cairns. Allerede da vi kikket ut av flyvinduet kom den første skuffelsen; det regnet! Likevel ble vi møtt av en vegg av varm luft da vi gikk ut av flyplassen, temperaturen ligger på rundt 27 grader. Vi har tre uker her i Australia, og vi har kjøpt en pakke som innholder 15 netter på YHA-hosteller og busspass. Flyet vårt videre til Samoa går fra Sydney, så må vi flytte oss nedover hele østkysten på egenhånd. Hostellet holder veldig god standard, her har vi både boblebad og badebasseng, kjempegreit kjøkken, masse dusjer og doer, fine rom og grei betjening. Første oppdrag her i Cairns var å skaffe oss australsk simkort. Nå har vi både mobil OG penger på den, dette er veldig uvant. Begge to sitter ofte med mobilen i hånda og har lyst å ringe til noen eller sende meldinger. Sånn blir det når man går så lenge uten mobil! Med en gang vi fikk tilgang på rommet vårt gikk vi og la oss, vi hadde tross alt tilbrakt hele natta på flyplassen og flyet. Da vi sto opp fikk vi kontakt med Hildes kusine Maren og hennes venninne Guro, og de tok bussen hen til hostellet vårt. Det var kjempedeilig å se de igjen, alltid godt å se noen kjente ansikt. Vi lagde middag sammen; kjøtt og poteter. Kjempegodt! Hadde en koselig og rolig kveld sammen med jentene, vi var alle litt reduserte etter reising.

Etter ti timer søvn var vi endelig uthvilte da vi våknet mandag morgen. Det regnet fortsatt, og det fristet ikke akkurat å gå ut. Det endte med at vi bare slappet av på hostellet og koste oss med hver vår bok. Vi har nå vært på reisefot i to måneder og en uke, og det er faktisk godt å kunne slappe av en dag i blant. Da vi var i Thailand følte vi veldig at vi var på ferie. Vi lå på stranda hele dagen, spiste alle måltidene på restaurant og gikk ut om kvelden. Her er det annerledes. Vi lager alle måltidene våre på hostellet, og har ikke ferie-følelse lenger. Dette er bare livet vårt nå. I og med at vi lager så mye mat selv har vi også blitt veldig prisbevisste. Hjemme i Norge ville vi aldri kjøpt first price eller landlord produkter, her kjøper vi kun coles; et av Australias billigmerker. Vi har også investert i miljønett som vi kan oppbevare maten i. Der ligger det alltid det mest grunnleggende vi trenger; salt, grillkrydder, olje, sukker, pasta, tomatsaus, te og et lite utvalg av pålegg. Australia er dyrt, så her lønner det seg å være økonomiske!

Vi fikk lurt oss ut en liten tur, det største senteret i Cairns ligger rett over gata fra hostellet. Der fikk vi utnyttet det faktum at McDonalds har gratis trådløst nett. Til vanlig har vi begge lengtet etter å sjekke facebook når det går lang tid mellom hver gang vi har tilgang på internett, men etter at dere skjerpet dere og begynte å kommentere er det alltid bloggen vi sjekker først. HURRA!

Vi lagde felles middag med Maren og Guro på mandag også, da var det lasagne som sto på menyen. Etter middag koste vi oss med ei kald pils i boblebadet, og fikk oppdatert hverandre på alt som har skjedd siden vi skilte lag i Thailand. Cairns er en relativt død by, men vi fant et hostel med en del unge folk på, og det er ganske mange backpackere her. Koselig kveld! Tirsdagen ble en like slapp dag for vår del. Vi beit til slutt tennene sammen, tok på oss regnponchoen (er man backpacker så er man backpacker!) og tok turen ut for å kikke oss litt rundt i byen. Vi fant ut at Cairns egentlig er en veldig fin og koselig by. Det er masse små restauranter og caféer, butikker og en lagune hvor man kan bade og sole seg midt i byen. Bare synd at været er så dårlig! Maren og Guro tok som vanlig bussen hen til oss klokka fire, og det ble felles middag og kos da også.

I dag har vi sjekket ut fra hostellet, og den opprinnelige planen var at vi skal ta bussen videre til Airley Beach i natt. Problemet er bare at det ikke har gått noen busser de to siste dagene på grunn av flommen. Veien er steng av flere steder, og bussene kommer seg ikke videre. Vi har akkurat snakket med de i resepsjonen, og de sa at det er meldt mer regn de nærmeste dagene. De tviler derfor sterkt på at det kommer til å gå noen busser i nærmeste framtid. I og med at vi har et ganske stramt tidsskjema her i Australia bestemte vi oss derfor for å sjekke ut flybilletter, og skal nå ta fly tl Brisbane allerede i kveld. Dette gjør at vi går glipp av en god del av østkysten, og vi får ikke muligheten til å dra på Whitsunday Sailing. Veldig kjedelig, men vi kan nesten ikke gjøre noe med det.... Satser i hvert fall på at Brisbane blir bra. Snakkes!

PS: GRATULERER MED DAGEN MAMMA KJELLRUN :-)
Ha en kjempefin dag, vi savner deg.