ZAMBIA DEL 1: landsbybesøk

Klokka ett den 17.mai landet vi i Livingstone, Zambia. I ankomsthallen sto Helenes onkel Håkon og kusine Målfrid Misenga og ventet på oss. Vi kjørte tilbake til huset deres som lå like i nærheten. Målfrid ble fort varm i skjorta, og syntes det var veldig stas å få besøk av to unge damer. Hun snakker engelsk som førstespråk, så det er heldigvis ingen problem å kommunisere med henne. Vi spiste lunsj nesten med en gang, og gjett hva som sto på bordet?? LEVERPOSTEI! Helene var i himmelen. Etter lunsj var det tid for en blund. Vi var fullstendig utkjørte etter et langt døgn på reisefot.

I syvtida gikk vi ut for å spise middag. Vi kjørte da til en restaurant inne i byen, hvor vi møtte to andre nordmenn. Vi spiste herlig indisk mat på nasjonaldagen, og noen av oss feiret med en akevitt. Annerledes, men fin nasjonaldag!

På onsdag ble vi enige om at vi skulle sove ut og slappe av på formiddagen mens onkel gikk på jobb. Så skulle han komme tilbake senere og vise oss litt rundt i byen. Da han kom tilbake lå vi enda og sov, vi var ganske utkjørte etter en lang reise uten søvn. Vi sto opp litt over elleve, og rett før tolv kjørte vi inn til byen. Vi gikk innom kontoret til Håkon, og fikk der hilst på alle kollegene hans. Vi fikk også kjøpt oss zambisk simkort. Nå er det bare tre uker til vi er hjemme, men litt hjemlengsel har vi enda. Nyter virkelig å være på tur, men kjenner at det skal bli godt å komme hjem også. Mens vi var i byen stakk vi innom en butikk og handlet med oss litt mat. Da vi kom tilbake til huset sto lunsjen klar på bordet, veldig godt! Vi pakket med oss litt ting, og i firetida kjørte vi av gårde. Vi skulle da være med onkel ut på jobb. Han jobber i en organisasjon som heter ”Respons Network”, og de driver arbeid i forkjellige landsbyer i nærheten av Livingstone. Da onkel først kom til Zambia (i 1981) var han også med på et hjelpeprosjekt. Den gang hadde det gått opp for folk i Europa, og da Norge at mange i Zambia hadde det vondt, og de var veldig ivrige etter å hjelpe og gi bort ting. Onkel var da med på å gi bort materialer, leker, klær og til og med penger. Da de kom tilbake til disse landsbyene senere for å se hvordan utviklingen hadde gått, kunne de se at det ikke hadde skjedd noen utvikling i det hele tatt. Dette forklarte de med at det var hjelpearbeiderne som hadde bygget grunnlaget for dem, og da vil alltid huset rase sammen. Det må være dem selv som bygger selve grunnmuren. Da vil huset stå, og de vil være selvstendige og uavhengige. Hvis man hele tiden får ting av andre vil det kun skape avhengighet, og det vil som sagt ikke skje noen utvikling. Tanken bak ”Respons Network” er at de ikke skal gi vekk materielle ting, men motivasjon, informasjon og ideer. På den måten blir det innbyggerne i landsbyene som selv bygger grunnmuren.

Som vi skrev er onkel og hans kollegaers visjon at de skal gi motivasjon og øke kunnskaper. De har da laget noen svært enkle hefter som de deler ut til innbyggerne i landsbyene. Hvert hefte tar for seg et emne. Alle dreier som om hvordan de kan opprette for eksempel en skole eller en type forening. Disse foreningene kan være til støtte for folk med utviklingshemninger, hiv/AIDS eller kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet. De kan også opprette ulike idrettslag. Dette gjør at barna har noe å holde på med, og det gir dem også mestringsfølelse. Ute i landsbyene er det også mange som ikke vet hvilke rettigheter de har. De gir derfor informasjon om menneskerettighetene.

Onkelen til Helene og han sine kollegaer har i ettertid dratt tilbake til de samme landsbyene for å se hvordan de har utviklet seg. De må jo selvfølgelig evaluere prosjektet sitt, og se hvor gode resultater de får. Det har vist seg at det har skjedd mye i de landsbyene de har besøkt tidligere. De har utviklet seg mye mer når det er de selv som har lagt grunnlaget for utviklingen. Blant annet er det mange som har startet for eksempel skoler og idrettsklubber.

For å komme til landsbyen hvor onkel skulle jobbe måtte vi kjøre i ca to timer. Den første delen var på asfalt, den neste på grus og den siste på sand. Til slutt var det nesten ikke vei i det hele tatt… Response Network har fire ansatte som kjører motorsykkel rundt til de ulike landsbyene, og vi tør ikke å tenke på hvordan det må være å kjøre på disse veiene i mørket! Da vi kom fram til landsbyen ble vi tatt varmt i mot av innbyggerne. Vi satt opp teltet vårt, og onkel ordnet teltet sitt som faktisk er på taket av bilen, hehe. Først var det bare de voksne som snakket til oss. De ønsket oss hjertelig velkommet og viste oss litt rundt. Barna sto bare og kikket på oss, mange av dem hadde aldri sett hvite mennesker før. I landsbyene snakker de ikke engelsk som hovedmål, de snakker forskjellige zambiske språk. Vi kunne derfor ikke kommunisere med de små, noe som var litt dumt. De ble imidlertid raskt trygge på oss. Så fort vi tok opp kameraene våre og viste at vi kunne bilder av dem, og la dem se dem etterpå, ble de veldig interessert i oss. De hang rundt oss hele tiden, og kameraet var virkelig spennende! Etter hvert la de også merke til at vi var lyse i håret, og at vi ikke hadde rastafletter. Det var nesten like spennende!

Utover kvelden ble det trommer, sang og dans. Alle sammen var med og danset, selv de aller minste. Det var til og med en del mødre og storesøsken som danset med småbarn på ryggen. Senere fikk vi også servert mat. De hadde da laget tradisjonell zambisk mat til oss, maisgrøt og kylling. Alle sammen spiser med hendene, så da gjorde selvfølgelig vi også det. Man tar maisgrøten i den ene hånda og ruller den til en ball, dypper den i kraft og spiser det sammen med kylling. Det falt virkelig i smak!

Vi fikk en forholdsvis god natts søvn i teltet før vi våknet i syvtida. Etter at vi hadde spist frokost, kom det to jenter hen og lurte på om vi ville bade. Vi forsto ikke helt hva de mente, men takket ja til det. Da hadde de gjort i stand vaskevann til oss i en strådhytte som tydeligvis fungerer som bad. Ny opplevelse! Vi har allerede fått oppleve at det er noe som heter ”Africa-time”, og slik var det med landsbymøtet også. Det tok ganske lang tid før det startet, vi måtte vente på at det skulle komme nok folk. Den landsbyen vi var i var veldig liten, og det var også de nærmeste landsbyene. På landsbymøtet skulle det derfor være representanter fra hele fem landsbyer. Til slutt var det over 50 mennesker der, både menn og kvinner, unge og gamle, og møtet kunne begynne. De startet med å introdusere seg og fortelle om Response Network. Vi og onkel Håkon var de eneste engelsktalende der, alt annet foregikk på deres språk. Dette var selvfølgelig litt kjedelig, for vi fikk ikke med oss noe særlig av det som ble sagt. Etter hver ble vi litt rastløse, og onkel fikk ei jente til å vise oss litt rundt. Vi fikk da se mange av husene i nærheten, og vi kan nesten ikke forstå at de faktisk bor så enkelt som de gjør. Vi fikk også se en del åkrer, og på denne tiden av året har de akkurat høstet inn den hvite maisen de sår. Den arbeidet de med mens vi var der, og de skal selge den senere. En del av barna vi så på veien ble nesten redde for oss, og holdt hendene foran øynene da vi gikk forbi dem, hehe.

I slike strådhytter bor menneskene i disse landsbyene

Hønebur...

Her holder de på å gjøre maisen klar for salg..

Da vi kom tilbake var møtet fortsatt i full gang. Da onkel snakket ble det litt mer spennende for oss å høre på, og en av kollegene tolket slik at alle forsto. Han fortalte om sine opplevelser da han første gang kom til Zambia og begynte å jobbe. Han fortalte også om hvordan du kan opprette en forening som støtter folk med forskjellige utviklingshemninger. Tidligere sa han de ikke måtte se på det faktum at de ikke hadde skolebygning som noen hindring, de måtte heller være takknemlige for at de hadde vær til å kunne undervise utendørs. ”Det skulle nok disse jentene ønske de kunne”, sa han, og pekte på oss. Da var det en ung mann som sa at vi kunne gifte oss med han, og da kunne vi gå på skole ute, hehe. Etter møtet tok han kontakt med oss. Han var gift, og hadde fem barn, men han fikk klart fram at han var for polygami. Må virkelig vurdere dette….

Etter møtet fikk vi igjen servert maisgrøt og kylling. Begynner å bli drevne på å spise med fingrene nå! Etter at vi hadde pakket tingene og sagt ha det til alle sammen kjørte vi hjemover. Hilde hadde da en levende høne liggende ved føttene. Er man i Afrika så er man i Afrika! Vi var hjemme i grei tid, fikk oss en god dusj og deilig middag. Vi synes begge to det er litt vanskelig å sette ord på hva vi opplever her. Vi klarer ikke å beskrive hvordan vi opplever alt, og hvor stekt inntrykk enkelte ting har gjort på oss. Dere skjønner vel i det minste at dette er en helt unik opplevelse for oss begge. Vi er veldig takknemlige for at onkel har latt oss få bli med på dette!

Solnedgang i landsbyen

Vasketid

Har dere sett noe så nydelig??

En bonde som veldig gjerne ville bli tatt bilde av...

Favela

På søndag meldte vi oss på en arrangert tur til en av Rio de Janeiros 1250 favelaer. (Favela er et annet ord for slummen i Rio).Vi var en gruppe på ca ti personer, og vi hadde med oss en veldig dyktig guide. Vi ble kjørt med minibuss til bunnen av favelaen, og derfra ble vi kjørt med motorsykkel opp til toppen. Veien var utrolig svingete og snirklete, og vi fikk ikke utdelt hjelmer. En skummel opplevelse! Før vi satt oss på motorsyklene fikk vi streng beskjed om at vi ikke fikk lov til å ta bilder i bunnen av favelaen, på veien opp eller på toppen. Grunnen til dette var at vi kunne komme til å se menn med maskingevær e.l, og det ville de absolutt ikke at vi skulle ta bilde av. Disse mennene jobber for langerne, de er ikke politi. Alle Rios favelaer er sterkt preget av dop og vold. Vi hadde likevel ingen grunn til å føle oss utrygge. Volden er heller ikke her rettet mot tilfeldige personer, men personer i andre gjenger eller i politiet. I dag drives det arbeid for å gjøre favelane ”rene”, det vil si at de er uten dop og våpen. Guiden vår sa helt ærlig at det er umulig å få dopen bort fra favelaene. Det vil alltid være folk i Rio som ønsker å kjøpe dop, og da vil det også alltid finnes langere som selger det.

Vi var som sagt veldig fornøyde med guiden, og mye av det var fordi hun ga oss masse informasjon om favelane. Hun fortalte blant annet en historie om en doplanger som avfyrte mange skudd mot et politihelikopter. Langeren var en 16 år gammel gutt!

Et av de største problemene med favelaene er at de er i kontinuerlig vekst. De utvider seg nesten for hver dag som går, og i tilegg dannes det hele tiden nye favelaer. Som vi skrev tidligere finnes det i dag hele 1250 favelaer bare i sentrum av Rio de Janeiro, det er helt sykt! I dag bor det seks millioner mennesker i sentrum av Rio de Janeiro. Av disse bor hele fire millioner i en favela. Det er ganske mange… En av grunnene til at det bor så mange mennesker i favelane er at de aller fleste i Brasil har store familier med mange barn. Mange av dem som bor i favelane får barn allerede i 13-årsalderen, og gjennomsnittet er syv barn per familie. En annen grunn til at favelaene er i stadig vekst, er at det er ingen som eier jorda i favelaen. Det vil si at det er første mann til mølla, og hvem som helst kan bygge hus hvor som helst. Den favelaen vi besøkte kan nå ikke utvide seg mer i noen retninger. Den er sperret inne av fjell på to sider, skog på en side og resten av byen på den siste siden. Det man da gjør er at man bygger hus på toppen av huset til noen andre. De selger deg taket sitt, og så kan du selge taket ditt videre igjen til noen andre. Mange av husene vi så var flere etasjer høye, men det var lett å legge merke til at de var bygd til forskjellig tid, og av forskjellige folk. Kreativ måte å utnytte plassen på!

I favelaen kan man også leie hus, og det er det mange som gjør. Alt i favelaen er bedre på toppen enn i bunnen, og det er derfor også dyrere å bo på toppen. I bunnen kan du leie et hus til 300 kroner i måneden, mens på toppen kan du betale helt opp til 900 kroner i måneden. Dette er ganske mye når den gjennomsnittelige månedslønnen til en innbygger i favelaen er 700 kroner. Dette er grunnen til at de aller fleste bygger egne hus. I favelaene slipper faktisk de aller fleste å betale for vann, strøm, tv og internett. Dette er ikke fordi det faktisk er gratis, men fordi de tjuvkobler ledningene. Alt er som sagt bedre på toppen av favelaen enn i bunnen. Det er flere grunner til dette. For det første ligger som regel sykehus/helsestasjon på toppen. Det gjør også de beste butikkene. For det andre så kaster de aller fleste menneskene i favelaene søppelet sitt rett ut på gata. Det er ikke så ofte at noen plukket opp dette søppelet, og det ender med at det flytter seg bare lenger og lenger ned. Det er også som sagt slik at ingen betaler for vann, men ”stjeler” det. Vannforsyningene kommer fra toppen av favelaen, og det er derfor sjeldent noe igjen til dem som bor i bunnen…

I den favelaen vi besøkte finnes det fire skoler. Mange av barna går her, men det er også mange som går på offentlige skoler utenfor favelaen. De får da gratis skyss til skolen, så det er ikke uoverkommelig å gå på en offentlig skole. Også alle som jobber utenfor favelaen får betalt skyss til jobben av arbeidsgiver. Inne i favelaen har de også et dagsenter. Her kan barn opp til 16 år kommer å være fra morgenen av, og fram til rundt klokka fire. Dette senteret blir hovedsakelig drevet av frivillige. Disse er bosatt i favelaen, men lever mer beskyttet enn de vanlige innbyggerne.

Barna i favelaen har et håp om å bli kjendiser i andre land hvis gringoer tar bilder av dem

Vi tilbrakte kun ca to timer i favelaen. Vår opplevelse av den var kjempebra. Som vi sa tidligere følte vi oss helt trygge hele tiden, vi gikk til og med med kameraet hengende rundt halsen. Menneskene som bor der var kjempehyggelige, alle smilte og sa hei når vi gikk forbi. Selv om mange av husene var små og av dårlig standard, fikk vi ikke helt inntrykk av at vi befant oss i en slum. Alle husene besto av murstein, og de hadde ordentlige tak. Det er mer enn det lille vi så fra slummen i India. Menneskene så også glade og fornøyde ut, og de hadde hele og rene klær.

Egentlig skulle vi poste dette innlegget i Rio, men det hadde vi dessverre ikke tid til. Det ser likevel ikke ut til å ha så mye å si for dere, det er jo ingen som kommenterer på bloggen lenger. Skjerp dere, nå er det siste innspurt!

 Guiden vår og noen gutter fra favelaen som spiller "trommer" for å tjene litt penger..

Her kan ungene komme å lære å male og tegne...

Kulehull i  veggen

PS: søndag kveld dro vi på fest på en kjempestor nattklubb i en av Rios favelaer. Vi dro sammen med hostellet, så dere trenger ikke å bekymre dere. En av de største klubbene vi noen gang har vært på, ca 2000 folk. Var tilbake på hostellet rundt halv seks på morgenen, og tok taxi klokka ti. Da kan dere tenke dere at vi var uthvilte og klare for et døgn på reisefot! Blogger snart om våre første dager i Zambia. Snakkes! J

Fantastiske Rio de Janeiro

Hola :-)

Vi kom til Rio de Janeiro i femtiden på torsdag. Det hostellet vi bodde på da vi var på Ilha Grande er en del av en kjede, og vi sjekket inn på det samme hostellet i Rio. Denne gangen ble vi boende på et dorm med tolv senger, det er det største vi noen gang har bodd på. Det har stort sett gått veldig greit å bo på dorm på hele turen, men nå har vi virkelig merket at ikke alt klaffer når man bor så mange sammen på et rom. For det første har vi bare ett bad. Tolv mennesker skal hver morgen dusje og stelle seg, da blir det kø! Det samme gjelder på kvelden. Det er også en del mennesker som aldri burde hatt lov til å bo på dorm. De vet virkelig ikke hvordan de skal ta hensyn til de andre på rommet. Det bodde for eksempel en sveitser på rommet vårt, og han kom brasende inn midt på natta, slo på lyset, begynte å rydde i tingene sine og snakket høylytt med seg selv på portugisisk. Vi kan love dere at man blir ganske irriterte da, når man er trøtte og slitne og det er midt på natta.

Anyway! Den første kvelden tok vi det bare helt rolig, vi var ganske slitne. Fredag morgen gikk vi ut for å prøve å finne et postkontor. Det skulle vise seg å bli ganske vanskelig, det er nemlig nesten ingen her som snakker engelsk. Vi stoppet noen på gata, tok fram et postkort, pekte på stedet hvor frimerket skal stå, og sa ”postoffice”, men de bare ristet på hodet og lot ikke til å forstå hva vi mente. Etter mye om og men fant vi endelig postkontoret, men der solgte de ikke frimerker! Frustrerende, men heldigvis var det en mann der som kunne engelsk, og fikk forklart oss veien til det andre kontoret. Håper alt strevet vårt gjør at dere heldige setter ekstra pris på kortene dere får :-)

I tretida tok vi så en taxi til den norske sjømannskirka. Også her oppsto det problemer med kommunikasjonen. Det sto en vakt i døra, han snakket ikke et ord engelsk, men fikk sagt at sjømannskirka var stengt. Vi hadde lest på nett at den skulle være åpen, så vi ble litt forvirret. Heldigvis kom presten selv ned etter en stund, og han sa at vi selvfølgelig var hjertelig velkomne. Han hadde dessverre ingen vafler han kunne by oss på, men vi fikk raide bokhyllene, og tok med oss fire norske bøker videre. Det var også godt å få snakket med en nordmann igjen. Han var godt kjent i Rio, og fikk gitt oss tips og råd.

Da vi kom tilbake til hostellet gikk vi nesten rett ut for å spise middag. Vi gikk sammen med to canadiske jenter på en slags buffetrestaurant, maten var fantastisk! Tilbake på hostellet var stemningen kjempegod. Det er en liten bar der, og alle samles der ute hver kveld. Vi ble sittende å drikke fram til klokka tolv. Da dro vi samla ut til et sted som heter ”Lapa”. Her er det gatefest hver fredag, masse folk og liv. Nå må ikke dere der hjemme bli bekymret for oss og tenke at dette er farlig og skummelt! Vi tok ikke med oss noen verdisaker, bare litt penger i bh-en. I tilegg gikk vi ut som en samlet gruppe, og vi hadde flere brasilianere med oss. Kjempegøy!

På hele turen har vi vært forsiktige og tatt våre forhåndsregler. Vi er nøye med hvilke steder vi drar til, og vi går aldri ut hvis vi ikke føler oss trygge. Vi har, som de aller fleste andre hørt masse negative ting om Rio. Likevel var vi aldri i tvil om at vi ville innom hovedstaden. Vi har møtt mange her i Brasil som har sagt at de følte seg helt trygge i Rio, og det ikke kom til å bli noe problem for oss å bo her. Etter at vi har kommet hit har vi også blitt fortalt av en som jobber på hostellet at det har skjedd store ting i Rio de siste fem årene. Politiet er mye mer til stede på gata og kriminaliteten er blitt mindre. I tilegg er det ikke så mange tilfeller av blind vold, de fleste drapene er på medlemmer av forskjellige gjenger som gjør opp seg i mellom. Vi har bodd i et av de greieste nabolagene i Rio (Copacabana), og vi har følt oss trygge hele tiden.

Lørdag morgen var vi ganske kleine. Vi tok det rolig på formiddagen, og klokka halv tre ble vi hentet av en guide. Vi hadde meldt oss på en ”city tour”, som skulle ta oss med til alle de viktigste turistattraksjonene i Rio. Først dro vi for å se ”Christ the reedemer”, en over 30 meter høy Jesusstatue som står på toppen av et fjell. Været var ikke helt topp, men vi fikk sett statuen; et imponerende syn! Vi fikk også kjempegod utsikt over hele byen. Rio de Janeiro er en veldig spesiell storby. Den har flotte strender, en kjempestor innsjø, flyplass midt i byen og over 45 % av byen er dekket av skog. Dette er en nasjonalpark, som er beskyttet av brasilianske myndigheter. Neste stopp på turen var en kjempekoselig bydel som heter ”Santa Teresa”. Her var det masse koselige restauranter og puber og butikker med lokal kunst. Det går også et tog gjennom hele bydelen, og det koster bare seks cent. Skulle gjerne tatt det, men vi har rett og slett ikke hatt nok tid….

Etter ”Santa Teresa” dro vi til en katedral. Den er relativt ny, og kan romme 20000 mennesker samtidig. Katedralen var vanvittig stygg fra utsiden, men mye finere innvendig. Etter dette sto Lapasteps og Sugar Loaf for tur. Alt i alt var turen helt grei. Det var ganske mye venting underveis, og vi blir lett utålmodige. I tilegg var de en og en halv time for sene til å hente oss på hostellet, og dette gjorde at vi ble ganske irriterte. Det var imidlertid veldig greit å bli kjørt direkte til alle tingene, i stedet for å leite rundt på egenhånd. Rio er en veldig stor by!

Denne flisa fant vi på "Lapa Steps" :-)

City touren varte ganske lenge, og vi var skubbsultne da vi kom tilbake til hostellet. Gikk rett ut og spiste, og så måtte vi stelle oss for kvelden. Vi tok det ganske rolig, folk var litt usikre på hva og hvor vi skulle. Det endte med at alle gikk samlet til en klubb, men den åpnet veldig seint, og vi gikk bare tilbake til hostellet. I dag har vi vært på en annen organisert tur; denne gangen til en av Rios favelaer. Vi skal skrive et eget blogginnlegg om det, poster det antageligvis i morra. Vi har også vært på et hippiemarked som har vært arrangert hver søndag i over 70 år. Her kunne vi finne alt mellom himmel og jord; gøy å ha fått med seg. Nå skal vi pakke, spise middag og så skal vi kanskje på noe som kalles ”favela night”. Da går hele hostellet ut sammen til favelaen og fester. Vi er litt slitne, men det er vår siste dag, så vi tipper vi blir med J

Toget til seks cent :)

Oppholdet vårt i Rio de Janeiro har vært helt fantastisk, men dessverre alt for kort. Det er så mye mer vi skulle ønske at vi hadde hatt tid til å gjøre, og vi er begge enige om at vi vil tilbake hit igjen! I morra går turen videre til Zambia, hvor vi skal bo to uker hos Helenes onkel. Vi har over et døgn på reise foran oss, men det begynner vi jo å bli vant til….. Snakkes snart!

Ilha Grande

Vi ankom øya Ilha Grande ca klokka tre på søndag ettermiddag. På båten hadde vi møtt to jenter som skulle bo på det samme hostellet som oss, så vi tok følge med dem hen. Hostellet het Che Lagarto, og var veldig greit. Etter at vi hadde fått lagt inn tingene våre på rommet var det bare å hive på seg joggetøy- og sko; det var nemlig joggedag. Vi fant en kjempegrei løype i skyggen i skogen, og hadde oss en fin tur. Etter at vi hadde dusjet tok vi turen inn til ”sentrum” på øya. Det var veldig koselig der, med mange små butikker og restauranter langs strandkanten. I tilegg er det ingen biler eller mopeder inne i byen, så det er forholdsvis stille og rolig. Vi spiste middag på en restaurant som vi fikk anbefalt av ei som bor på dormet vårt. Maten var god, og vi la oss glade og fornøyde.

Mandag morgen våknet vi til strålende sol. Også på dette hostellet var frokost inkludert i prisen, deilig! Vi var veldig i tvil om vi ville dra til den berømte stranda Lopes Mendes, men vi tenkte at vi hadde så mange dager her på øya at vi kunne gjøre det dagen etter. Det ble derfor bare til at vi ble liggende på stranda rett utenfor hostellet. Været var nydelig, sola skinte hele dagen. Det er ikke den varmeste tiden i Brasil akkurat nå, så det er ikke smerte å ligge og steike en hel dag. Perfekt for oss!

Som dere kanskje har forstått har vi nå erstattet Gossip Girl og Glee med Grey’s anatomi. Vi har også klart å bli like hektet på det, og måtte derfor se noen episoder før middag. Vi er vanvittig matleie for tida, og derfor velger vi ofte den enkleste løsningen når det kommer til mat. Her på hostellet serverer de forskjellig middag hver dag, og man kan melde seg på for å spise her. I tilegg til at det er lettvint er det også greit prismessig, og man får en gratis drink på kjøpet J

Tirsdag morgen var det selvfølgelig dårlig vær da vi våknet. Det hadde regnet hele natten, og det så ikke ut som om det ville slutte med det første. Derfor koste vi oss med noen episoder med Grey’s anatomi med god samvittighet! Utover dagen kom vi oss på løpetur. Vi så en kjempestor orm i skogen, og vi løp både lengre og fortere enn til vanlig. Godt fornøyde! Vi fikk også tvunget oss til å ta utfall og knebøy, og vi merket godt at det var litt for lenge siden vi hadde trent lår og rumpe! (Vi merket det enda mer dagen etter, og dagen etter der: lemstre!!!). På kvelden gikk vi inn til byen igjen og spiste middag. Vi liker begge to byen og øya kjempegodt, er en rolig og deilig atmosfære her J

På onsdagen var været helt greit. Igjen vurderte vi å dra til Lopes Mendes (en strand), men vi fant ut at vi hadde mer lyst til å hike. Øya er full av løyper i ulike lengder og vanskelighetsgrader. De fleste av løypene er ganske lange, og for å rekke å komme tilbake før det blir mørkt må man da gå ut tidlig om morgenen. Vi bestemte oss for ikke å ta oss vann over hodet, og tok en relativt kort løype. På veien gikk vi forbi ruinene av noe som en gang hadde vært et lasarett. Da europeerne var på vei til ”Det nye land”, var det et naturlig stopp på veien. Etter hvert ble Brasil svært truet av lepra, og det kom særlig mange syke europeere. Det ble da til at de ble værende på lasarettet, for at man skulle klare å holde sykdommen og spredningen i sjakk. Lasarettet ble i senere tid omgjort til et fengsel…

Etter å ha vært ute i noen timer dro vi tilbake til hostellet. Vi hadde avtale om å skype med Kirlin, ei venninne og en gammel kollega av Helene. Vi skal flytte sammen med henne i Bergen til høsten, og for tida driver hun og stresser med å ordne leilighet til oss. I morgen tar hun turen til Bergen, og hun har timeplanen full av visninger. Vi er skikkelig nervøse, og føler at det er så lite vi får gjort fra Brasil…. Det eneste vi kan gjøre er å ønske Kirlin masse lykke til, og krysse fingrene for at det går bra til helga! Ønsk oss lykke til J

Nå har vi nettopp sjekket ut av hostellet. Om et par timer tar vi ferja over til fastlandet, og så går turen videre til beryktede Rio de Janeiro. Det blir litt trist å dra herfra. Vi liker både hostellet, byen og øya veldig godt, og vi kunne godt vært her noen dager til. I tilegg skulle vi gjerne hatt muligheten til å dra til Lopes Mendes, noe vi ikke fikk… Vi tror likevel ikke det blir noen nedtur å komme til Rio! Alle vi har møtt skyter byen opp i skyene, og vi har masse planer om hva vi skal gjøre. Forteller mer om det i neste blogginnlegg. Snakkes! J

En ål vi fant skylt opp på land....

Ny header :-)

Heyheyhey, hva synes dere om vår nye header?? Håper den faller i smak :-)
Bildet er fra inkatrailen, Peru. For tida chiller vi på drømmeøya Ilha Grande, kommer blogginnlegg om det senere. Snakkes :-)

Paraty

Tirsdag morgen landet vi på flyplassen i Sao Paulo. Vi hadde da sittet fem timer på fly, og klokka var bare fem på morgenen, så vi var ganske slitne. Vi hadde bestemt oss for å dra direkte fra Sao Paulo til en liten by med navn Paraty. Vi ville ikke dra inn til busstasjonen så tidlig på morgen, Sao Paulo er en storby, og vi tenkte at det kunne være litt farlig… Klokka åtte fikk vi i hvert fall satt oss på en buss videre til Paraty. Allerede da fikk vi et lite prissjokk, bussen var kjempedyr! Standarden var imidlertid også bra, så det var vel verdt det. Turen til Paraty tok litt over seks timer. På bussen hadde vi møtt ei fransk jente som hadde en reservasjon på et hostel, og vi ble med henne dit. Alt virket veldig greit der, litt høyere pris enn hva vi er vant til (82,5 kr per natt), men frokosten er inkludert i prisen, og det er gratis trådløst nett, så det gjør det verdt det.

Det har ikke blitt til at vi har gjort så mye disse første dagene i Brasil. Den dagen vi ankom Paraty gikk vi ut og spiste lunsj, men ellers var vi så slitne at vi bare ville slappe av med hver vår bok. Også de neste dagene har vi tatt det rolig. Vi har brukt tida på dataen, lesing og Grey’s Anatomi. Da vi kom til Paraty fikk vi litt dårlig inntrykk av byen. Vi hadde hørt veldig mye bra om den på forhånd, og hadde kanskje litt for høye forventninger. Torsdag formiddag tok vi imidlertid en tur i gamlebyen, og da forsto vi virkelig hva folk liker ved byen! Alle gatene er av gammel brostein, hvert hus er forskjellig fra det ved siden av, det er flere fine, gamle kirker midt i byen og masse små butikker og fortauscaféer. Været har ikke vært helt topp, men temperaturen er deilig til å traske rundt i byen.

Fredag morgen våknet vi endelig til fint vær! Helene har hatt veldig hovne og røde/lilla øyne, men også dette var borte da vi våknet. Begge to var derfor veldig fornøyde! Vi spiste frokost og tok bussen til en landsby som heter Trinidade. Her er det kjempefine strender. Vi lå nesten helt alene på stranda, og den eneste lyden vi kunne høre var bølgene. Perfekt! I firetida tok vi bussen tilbake igjen. Merker godt at det er ei stund siden vi har slikket sol, vi ble begge to raskt rastløse, og lystne på å gjøre noe annet. På ettermiddagen tok vi en liten joggetur, prøver å komme i gang med litt gode vaner igjen. Da kvelden kom fikk vi anbefalt en restaurant av en som jobber på hostellet. Vi tok turen dit, og vi ble absolutt ikke skuffet! Det er ikke høysesong i Brasil nå, og flere ganger har vi vært de eneste gjestene i restaurantene vi har spist på. Her måtte vi imidlertid vente på bord; det var helt fult! Kjempegod stemning og mat.

I dag sto vi begge opp tidlig for å skype. Etter hvert som det nærmer seg hjemreise merker vi at vi får mer og mer hjemlengsel. Nå er det faktisk bare en måned til vi er hjemme i Kristiansand igjen! Tida går så fort… Vi hadde bestemt oss for å se an været, hvis det var dårlig skulle vi dra videre til Ihla Grande, hvis det var fint ville vi være her en dag til. Sola skinte fra blå himmel, og det ble til at vi dro på en båttur som hostellet arrangerte. Været var herlig, og vi lå på taket av båten og solte oss. Hadde en kjempefin dag, med små stopp på flere forskjellige øyer. Hadde også et lengre stopp på en øy hvor vi kunne spise lunsj. Nå skal vi snart ut og spise middag, og vi har bestemt oss for å gå på den samme restauranten som i går. Desserten tar vi på den samme iscaféen som vi har vært på de to siste dagene… Litt må vi jo kunne unne oss nå som vi har begynt å jogge igjen! :-)

I morgen tidlig drar vi videre til Ihla Grande. Øya skal ha strender som er blant de fineste i verden, så vi håper på fint vær! Snakkes snart :-) (Satser også på et litt mer spennende blogginnlegg derfra. Må bare beklage, men vi har vært litt late denne uka..... )

AMAZONAS

Fredag morgen ble vi hentet på hotellet klokka ni på morgenen. Helene følte seg bedre, og klarte til og med å spise frokost. Det var kun vi og et canadisk par som skulle fortsette turen videre til Amazonas. Vi kom til flyplassen i grei tid, og landet i Puerto Maldonado rundt klokka tolv. Først kjørte vi buss til et kontor. Der fikk vi en ny bag som vi kunne pakke det vi ville ha med oss for de neste tre dagene. Vi måtte så kjøre buss i nærmere en time. Veien var en grusvei full av hull, og vi kjørte over mange trebroer som ikke føltes helt trygge! Vi var glade da vi fikk satt oss i båten. Da fikk vi utdelt et slags palmeblad, og inne i den lå lunsjen vår. Stekt ris med grønnsaker; kjempegodt! Da vi kom fram til lodgen ble vi begge veldig imponerte. Både lobbyen og restauranten var store og fine, og rommene var kjempekoselig. Rommet vårt hadde kun tre vegger, og de gikk ikke en gang helt opp til taket. Ikke så veldig mye privatliv, for å si det sånn! Lodgen hadde kun strøm noen få timer i døgnet, ellers brukte de parafinlamper og stearinlys. Det gjorde ingenting synes vi, det var egentlig bare koselig. De fikk også gitt beskjed på en fin måte om at de ikke hadde varmt vann i dusjen. ”Vannet her er ikke varmt, men det er heller ikke kaldt. Det er friskt”. Og det stemte det!

Vi fikk slappe av fram til klokka fire, da skulle vi ut og gå en tur i jungelen. Fram til da synes vi ikke varmen hadde vært så ille, og vi synes heller ikke det var så fuktig luft. Vi endret raskt mening da vi begynte å gå! Svetten rant, og i løpet av få minutter var vi klissblaute! På denne første turen fikk vi sett to forskjellige typer aper. Guiden vår mente han hørte et villsvin en gang, men vi så aldri noe til det. Til slutt kom vi fram til et 37 meter høyt tårn som vi klatret opp i. Derfra hadde vi kjempegod utsikt. Klokka syv var det klart for middag, den kjedeligste buffeten vi noen gang har spist. Etter middag gikk vi rett i seng. Heldigvis hadde vi myggnett rundt sengene, for myggen var nesten mer intens enn varmen. Under oppholdet vårt i Amazonas har vi måtte ta malaritabletter. Vi har også brukt store mengder myggspray, så satser på at vi holder oss friske.

Lørdag morgen skulle vi egentlig bli vekket klokka fire. Da Helene våknet klokka fem skjønte vi at ekspedisjonen hadde blitt utsatt til klokka syv på grunn av regn, lyn og torden. Vi spiste frokost, og så dro vi til en innsjø. Der fikk vi sett en ”black cayman”, som er en slags liten alligator. Vi fikk også sett mange forskjellige fugler og sommerfugler. Det som var mest spennende var da vi fikk prøve å fiske pirajaer. Vi fikk utdelt trestenger og kjøtt som agn. Til sammen fikk vi kanskje fem pirajaer i gruppa, både gule og sølvfargede. Ingen av oss fikk napp, men som dere ser på bildet fikk Hilde lov til å posere med den ene pirajaen.

Tilbake på lodgen fikk vi fri fram til lunsj klokka ett. Også da var det buffet. Etter lunsj fikk vi tid til en powernap før vi skulle ut på nye eventyr. Da tok vi båten litt nedover elva for å besøke et lokalt samfunn. Der fikk vi en omvisning, og fikk lære om hvordan den lokale shamanen bruker forskjellige blader og urter til å kurere ulike sykdommer.  De hadde også blader som de brygget et slags kjærlighetsbrygg av, og de hadde blader som de kunne lage viagra av. Etter dette hadde vi resten av kvelden fri, og vi la oss nesten rett etter middag.

Ingen av oss visste helt hva vi skulle gjøre i Amazonas, og vi visste heller ikke helt hva vi kunne forvente oss. Det er ikke det at selve opplegget har skuffet, vi har bare funnet ut at det kanskje ikke passet helt for oss. Vi er ikke veldig interesserte i fugler, og synes heller ikke det er så spennende å løpe rundt i jungelen uten å se noe som helst. Det gøyeste var egentlig da vi så en tarantella, og det gjorde vi allerede på kontoret, før vi kom til lodgen.

En LITEN tarantella

I går dro vi fra lodgen klokka åtte på morgenen. Nå er vi tilbake i Lima, og vi kan love dere at det var deilig med en dusj i VARMT vann. Vi har hele dagen i Lima i dag, og den eneste planen vi har er å finne en McDonalds. Vi har nemlig ikke unnet oss noen belønning for vel fullført inkatrail enda, og begge har veldig lyst på en McFlurry! Etter det går turen videre til Brasil, flyet vårt går klokka ti på kvelden. Vi lander da i Sao Paulo, og har to uker på å komme oss til Rio de Janeiro. Planen er i hvert fall nesten klar, og vi gleder oss veldig. Ønsk oss god tur videre, så blogger vi mer når vi kommer til Brasil! J

Lunsjen

Helenes verste mareritt!

ADIOS! :)