Not so incredible India

Vi dro fra Ranakpur rundt klokka fire i går ettermiddag, og nå befinner vi oss i Mumbai. Det var ikke en behagelig tur! Fra hotellet i Ranakpur til togstasjonen kjørte vi bil. Vi delte oss på to forskjellige bilder, og vi satt ikke i samme bil. Begge sjåførene kjørte som gale nedover den svingete fjellveien, i en bil som verken har bilbelter, vegger eller dører. Alle holdt seg fast i taket, og hvis du ville unngå å bli redd var det bare og holde øynene lukket. Da vi kom ned til en landsby skjedde det noe som ingen av oss skulle ønske vi hadde trengt å være vitne til. Det var veldig mye folk rundt bodene, og også en del biltrafikk. Sjåføren i bilen Helene satt i ville rygge litt tilbake, og prøve en annen vei ut fra landsbyen. Det som skjedde da var at han kjørte over føttene til en tigger som satt i veien. Det var helt grusomt for de som så tiggeren, men han ble heldigvis fort lagt over i bil og kjørt til sykehuset. Sjåføren måtte bli med han, og plutselig satt vi der uten sjåfør. Folk kom til fra alle kanter, mange stirret på oss i bilen, pekte og lo. Dette gjorde ikke hendelsen vi akkurat hadde vært vitne til noe lettere å håndtere. Heldigvis for oss satt guiden vår Mr. Karon i denne bilen, og ikke den som kjørte foran oss. Ingen av oss vet hva som da hadde skjedd. Mr. Karon ordnet en ny sjåfør til oss, og etter en stund fikk vi lov til å kjøre videre. Da vi kjøret videre prøvde Mr. Karon å trøste oss med å si at slik er det bare i India, slike ting skjer. Han sa også at tiggeren satt på et sted han ikke burde, akkurat som om det var hans egen feil. Ganske sykt! Vi hadde jo et tog vi måtte rekke, så mange av oss var ganske stresset. Da vi kom fram var allerede den andre bilen der. Andrea som hadde sittet på i den hadde fått med seg hva som hadde skjedd, så de visste hvorfor vi var for sene.

Vi rakk heldigvis toget, men da kom dagens andre sjokk for mange av oss. Vi hadde gledet oss litt til å tilbringe en natt på et såkalt sleepingtrain, men det var overhodet ikke slik vi hadde forestilt oss!  Alle vi norske jentene var plassert i samme kupe, men det satt også en indisk dame og en mann der.  Vi måtte sove tre stykker i høyden, og det var ekstremt lite plass. Stemningen ble ikke akkurat bedre av at vi oppdaget mus på gulvet sammen med sekkene våre. Vi var glade for at vi begge to satt i en av de øverste sengene på dette tidspunktet! Da guiden vår kom innom kupeen for å høre om alt gikk greit fortalte vi han om musene. Da sa han: "Don't worry, they're friendly!" Følte oss virkelig beroliget da!  Rundt halv elleve bestemte vi oss for å prøve å sove. Vi hadde alle med oss lakenpose, og denne kom for første gang til nytte. Alle som med den lille sekken i senga, selv om de fleste hadde låst den med hengelås.  Magebeltet med pass, penger og bankkort lå selvfølgelig inne i lakenposen (Helene festet det fast rundt låret, lurt!). Til tross for disse forhåndsreglene tror jeg alle sov med det ene øyet på gløtt.

Etter oppholdet i Ranakpur er det også veldig mange i gruppa som er blitt dårlige. Mange ble det allerede i Ranakpur, og nesten alle har nå hatt enten oppkast eller diaré. Stakkars Kristine kastet opp på togstasjonen bare to minutter før toget kom. Heldigvis fikk hun medisin av Murielle, og denne skal ha hjulpet. En mann like i nærheten av vår kupe var dessverre ikke like heldig. Alle hørte han kaste opp og brekke seg på natta. Også guiden vår følte seg dårlig...  Oppholdet i Mumbai har Helene tilbrakt vekslende mellom senga og doen, og har enda ikke vært utenfor hotellrommet. Takk Gud for at hun ble dårlig etter at vi gikk av nattoget!!!

Som dere forstår er ikke alt bare fryd og gammen i India. Nå tror jeg alle gleder seg til å komme sørover til Goa! Goa er et fylke, og langs hele kysten finner du nydelige strender, restauranter og utesteder.  Vi skal være der i en uke etter at den arrangerte turen er ferdig, og gleder oss veldig til dette. 

Namaste :-)

Ranakpur

Fra Udaipur dro vi videre til Ranakpur. Ranakpur er veldig forskjellig fra alle de andre byene vi har bodd i til nå, og kan vel nesten ikke kalles en by en gang. Det er ingen butikker, boder, rickshawer, mopeder eller biler her. Det er med andre ord veldig stille her, og for første gang på turen har vi kunnet høre lyden av fugler, og ikke bare tuting fra trafikken. Det var en deilig forandring!

Etter innsjekking på hotellet spiste vi en lett lunsj, og så slappet vi av ved bassenget. Til tross for at vi var 1300 meter over havet var temperaturen deilig, og sola stekte.  Kvart over fire var det tid for en tur rundt i landsbyen. Vi begynte med å gå opp et høyt fjell, og på toppen lå det to fattige og enkle hus. Slik bor bøndene i India. Guiden vår fortalte masse om landsbygda i India, og det var svært lærerikt. Bondelivet i India er hardt, det er det ingen tvil om! Mange har ingen mulighet til å sende  barna på skole, og de hjelper familien med å dyrke jorda de lever av. I India er det ikke slik at den eldste sønnen arver gården og jorda, her deler faren jorde likt mellom alle sønnene. Dette gjør at det blir stadig mindre jord til hver familie, og mange har ikke nok jord til at de kan leve av det selv en gang. Familiene på landsbygda er også større enn familiene i byene. Guiden vår fortalte at det finnes flere grunner til dette. For det første er det mange som mangler både kunnskap og penger til prevensjon. For det andre så er det svært få på landsbygda som har elektrisitet. De har derfor verken tv eller data, og mangler underholdning på kveldene. Dette blir det barn av!

Mr. Karon fortalte også om mangelen på likestilling i India. Dette kommer enda tydeligere fram på landsbygda enn i byene. Det er nesten ingen som vil sende jentebarn på skole. Grunnen til dette er at de uansett aldri kommer til å få seg en jobb, men vil tilbringe resten av livet på kjøkkenet. Det er faktisk så drøyt at jentebarn i mange tilfeller sees på som en byrde for familien. De må bo hjemme helt til de gifter seg i 15-16 års alderen, og når de gifter seg må brudens familie gi en stor gave til brudgommens familie. Guiden fortalte at det faktisk enda er en del familier som tar livet av nyfødte jentebarn, og håper at de får en gutt neste gang.

Før vi dro til Ranakpur hadde Danielle i gruppa vår samlet inn penger fra alle. For disse pengene kjøpte hun godteri, blyanter og viskelær. Guiden vår hadde fortalt at vi kom til å møte veldig mange fattige barn, og at det ville være greit om vi hadde noe å gi dem. Barna flokket seg rundt oss og prøvde å lure til seg mest mulig godteri. Mange av dem er både grådige og frekke! Likevel er det hjerteskjærende å se de små barna. De er skitne, fillete kledd, tynne og har dårlige tenner. Noe annet som gjorde sterkt inntrykk var da en mor sa til guiden vår at vi kunne adoptere barna hennes. Hun vet at de vil få det bedre i Vesten, og er derfor villig til å gi fra seg sine egne barn.

Etter rundturen spiste vi samlet middag, og gikk tidlig i seng. Fredagen tilbrakte vi så mye tid som mulig ved bassenget. Det var deilig endelig å få litt sol på kroppen, men brunfargen lar dessverre vente på seg. Dere kan vel tenke dere at vi er ganske irriterte for det!

Namaste :-)

Udaipur

Søndag kveld ankom vi Udaipur. Da hadde vi tilbrakt hele dagen på bussen, men den indiske kollektivtrafikken imponerte oss stort- vi kom fram på tida! Vi la fra oss tingene på hotelrommet og så gikk turen rett over gata, til US Pizza. Helene hadde følt seg uggen hele dagen, og gikk alene tilbake på hotellet rett etter maten.

Mandagen valgte Helene å bli igjen på hotellet, fordi hun var dårlig, og hadde vært dårlig om natten også. Vi er bare glade for at hun ble dårlig når vi hadde flere dager på samme sted, og ikk etrenger å forflytte oss med buss eller tog. Velger også å sitere Pappa Iglebæk: "bare vær glad for at du har spysyka og ikke dritesyka." Ganske fornøyd med det! (Bank i bordet.) Hilde og resten av gruppen ble med guiden på en tur rundt i byen. De ble tatt med inn i City Palace, et nydelig område hvor blandt annet kongen av "fylket" bor. Bygningene her var fantastisk flotte og utsikten unik. Her ligger et av verdens dyreste hoteller, som koster utrolige 1500 $ pr natt og 1000 $ pr måltid. Mr Karon (guiden vår) er lommekjent i områdene rundt City Palace, og også her fikk vi en liten rundtur. Vi har lært at indere benytter enhver sjangse til å lure naive turister som oss, så heldigvis for oss kunne Mr. Karon peke ut steder hvor vi kunne handle trygt.. Dagens høydepunkt var da vi ble tatt med opp til en lokal kunstners arbeidsplass. Han delte gjerne informasjon om hvordan både malingen og bildene blir laget, og alle fikk hver sin negl malt. Hilde fikk malt en påfugl på sin ene negl, og var godt fornøyd med det! Motivene varierte i alt fra dyr og Taj Mahal, til Kama Sutra og portretter. Kameler, elefanter (til Hildes store begeistrelse), påfugler, hester, kuer og tigere var motiver som ofte gikk igjen i kunstverkene. Hvert av disse dyrene har forskjellig betydning; Kamel = kjærlighet, tiger = mot, påfugl = sjønnhet, elefant =  hell og lykke, hest = styrke og ku = hellig. Nesten alle fra gruppen kjøpte med seg minst et bilde hver, og noen benyttet seg av sjangsen til å få henna tattovering gjort av en ekte kunstner.

Dagen i dag er brukt til lett shopping og koselige måltider sammen med resten av gruppa. Det er deilig med noen dager uten fast opplegg, så vi har virkelig nytt dagen! Helene retter forøvrig en stor takk til resten av gruppa på var gap tur! :-) Dere er helt fantastiske. Hilde har stadig fått spørsmål om hvordan Helene føler seg, og da gruppa kom tilbake på hotellet var det mange som kom innom rommet for å høre hvordan formen var. Det er også flere som tilbøy medisiner for kvalme (Helene takket høflig nei til noen medisiner som en sykepleier tilbøy. De finnes kun på sykehus, og er beregnet på kreftpasienter som ikke må kaste opp etter at de har tatt cellegift. Skulle visstnok ikke være farlig, men vi tar ingen sjanser). Det virker derimot som om de vanlige medisinene virker, formen er nå nesten tilbake :)

Visdomsord:

Whisky is risky, rum's for fun!

RUM= Regular Used Medicine.

Camel symbolizes love because if you can love a camel you can love anything :-)

Namaste :)

Pushkar

Vi ankom Pushkar på fredag, rundt kl 12. Vi kjørte buss hit fra Jaipur, men denne gangen leide gruppen en egen minibuss. Vi måtte betale 60 rupees (ca 7 kr) for det, og det var det virkelig verdt! Vi trengte ikke å stoppe opp unødvendig, og bussturen tok faktisk kortere tid enn beregnet! Deilig. Pushkar er det fineste stedet vi har bodd på, så langt. Vi bodde i små hytter rett ved et basseng, og vi var selvfølgelig de første ute i sola da vi fikk muligheten til det. Merker godt at humøret stiger hos alle når vi ikke trenger å fryse lenger.

Klokka halv fire møtte vi opp i lobbyen og fikk utdelt tradisjonelle indiske klær. Jentene fikk skjørt, tunika og sjal, mens guttene fikk bukse, t-skjorte og turban. Vi kledde på oss, og så var det tid for kameltur. Kamelene lå nede på bakken da vi satt oss ned på dem, og alle fikk sjokk da de reiste seg opp- de er så høye!! Helene skreik mesteparten av den 1,5 timer lange kamelturen, mens Hilde koste seg alene helt bakerst. Da vi endelig kom fram gikk vi opp på et fjell og fikk utsikt til den fineste solnedgangen noen av oss noen gang har set. Det var helt nydelig! Like etter ble det laget bål, og vi plasserte tepper rundt bålet som vi satt på. Indisk vodka og brunt rom (ikke til å anbefale!) ble satt fram, sammen med brus. Det kom tre indiske menn som spilte instrumenter, og mange indiske jenter som danset. De var flinke, og etter hvert var det mange i gruppen som ble med dem i dansen, gøy! :)  Tror vi alle kommer til å huske spagaten til 33 år gamle Q i lang tid framover! Da maten ble servert var det så mørkt at vi ikke kunne se hva vi spiste. Vi prøvde å ta bilde av den for å få et visst overblikk, men det hjalp lite. Smakte likevel ganske godt. I ti-tiden begynte vi å bli fornøyde, og klare for turen hjemover. Da vi fikk heldigvis lov til å sitte to stykker på hver kamel, og vi satt sammen på Helenes femten år gamel kamel Baba. Vi tok en snarvei hjem, og var i seng rundt halv 12, veldig fornøyde med kvelden!

Lørdagen begynte vi med en rundtur i Pushkar. Da vi stoppet langs en innsjø kom det tre menn løpende og ville be for oss (dette koster selvfølgelig penger). Guiden vår hadde fortalt at folk ville prøve på dette. Hvis vi først gjorde det ville vi få et såkalt "Pushkar Passport" som er et rødt armbånd. Da ville ingen prøve å lure oss til å betale for det igjen, siden  de ville se armbåndet, og forstå at vi allerede hadde gjort det. Hele gruppen  bestemte seg derfor for å gjøre det nå med en gang. Vi satt langs innsjøen, fikk først en blomst i hånda, og deretter et armbånd. "Prestene" ba for familien og framtiden vår. Så til alle dere hjemme: dere er nå i bønnene til prester fra Pushkar, føles ikke det betryggende?  :)

Guiden vår fortalte oss en god del om byen Pushkar, indiske tradisjoner og hinduisme. Det var veldig interessant og vi lærte masse nytt! For det første lærte vi hvorfor kuene i India er hellige. På et tidspunkt var det mange indiske kvinner som døde i barsel, og også mange av barna døde tidlig. Det ble et stort problem, og enkelte byer fryktet at folketallet skulle bli alt for lavt. Løsningen ble at de ga barna kumelk, og stadig flere barn vokste opp. Disse barna ville derfor ikke slakte og drepe dyrene som hadde gitt dem livet, og etter den tid har kuene blitt betraktet som hellige. For det andre lærte vi en del om kastesystemet. Det oppsto på samme tid med de første sivilisasjonene i India, og fungere enkelte steder i India i dag, selv om det formelt ble avskaffet for flere år siden. Guiden fortalte at man i de første sivilisasjonene hadde behov for å dele arbeidsoppgavene i samfunnet. Dette gjorde man etter hvilke egenskaper og kunnskaper man hadde. På denne måten ble det dannet fire forskjellige kaster - de samme som finnes den dag i dag.

Etter rundturen hadde vi resten av dagen på egenhånd. Vi var sulte, og bestemte oss for bare å gå gjennom basaren på vei hjem. Vi synes ikke det var noe probelm å gå alene i denne byen. Folk var ikke like masete som i de andre byene, og den er heller ikke så stor. Pushkar er mer som en landsby enn en by egentlig, og det passet oss utmerket. Forskjellene på rik og fattig føles mindre, og det var ikke like mange tiggere. Vi så også mange barn i skoleuniformer, og flere forsjellige offentlige skoler. Det eneste vi kjøpte var et par sko hver, og de har vi tenkt til å spare til vi kommer til Norge, de er så søte. Etter lunsj slappet vi av ved bassenget til det var tid for middag. Hele gruppen gikk samlet til et hotel like i nærheten. Der hadde de laget plass til oss ute. Det lå puter og tepper på gulvene, og det var satt opp små bord og et bål i midten, skikkelig koselig! Han som eide hotellet var veldig hyggelig. Han trillet fram en tv til oss, og vi fikk sett vår første Bollywoodfilm. Den var til og med tekstet, og vi koste oss skikkelig! Vi har begge lurt på hvorfor alle restaurantene her kun serverer vegetarmat, og ikke har alkohol på menyen, og forklaringen fikk vi av guiden vår: Pushkar er en hellig by, og da er det ikke lov til å servere verken kjøtt eller alkohol. Det finnes midlertidig noen som ikke tar dette så veldig alvorlig. En i gruppa vår fikk servert øl i en tekanne til lunsj, under navnet "special tee", og til middagen fikk vi alle tilbud om "brown applejuice". Det ble ganske vittig egentlig da eieren sendte noen av sted for å få tak i øl til oss, og det hele var skikkelig hysj hysj!

Da vi skulle gå fra restauranten tok eieren fram mobilen og sa at han ville spille en sang for oss. Gjett hvilken sang han satte på?! Solskinnsdag av Postgirobygget!! Vi er jo seks norske jenter i gruppa, og alle ble helt i ekstase. Ingen av oss hadde forventet å høre norsk musikk på en indisk mobil, og vi småsang helt tilbake til hotellet.

Vi har også lært noen gode visdomsord her i Pushkar:

"Old is gold, and gold is never old" og

"Money opens every door"

Namaste! :)

Luxusbuss

Gårsdagen var uten tvil turens til nå kjedeligste og mest meningsløse dag. Vi måtte møte i resepsjonen klokka 10, fordi vi skulle ta bussen videre til Jaipur. ”Rutebilstasjonen”(se bilde til høyre) var ikke langt unna, og vi var der etter få minutter. Likevel kom vi ikke av gårde før godt over klokka 12. Vi har lært at vi må være tålmodige i India, og at det ikke er noe som heter avgangstider, men det får da være måte på! Ikke nok med dette skulle bussturen opprinnelig ta 5-6 timer, mens vi endte opp med å ankomme Jaipur halv 9 på kvelden. Grunnen til at det tok så lang tid var at det foregår opprør i India, og mange protesterer mot regjeringen. Vi kunne derfor ikke ta en statlig eid buss eller kjøre hele turen på hovedveien, slik vi skulle i utgangspunktet. Det verste var likevel ikke at det faktum at vi måtte sitte tolv timer i en buss, men bussens standard. Den manglet vinduer, noe som gjorde det umenneskelig kaldt så fort vi begynte å kjøre. I tilegg tror jeg ingen av dere kan forestille hvilken stank det var på den bussen, eller hvor ufattelig skittent det var. Vi ville ikke en gang lene hodet inntil setet, i frykt for å bi skitne i håret. Alle var slitne da vi kom fram til hotellet, men vi feiret ankomsten med middag og turens første øl i hotelrestauranten. Verken mat eller øl har noen gang smakt så godt!

Dagen i dag har derimot vært helt fantastisk! Rommet vårt på hotellet er så stort, og standarden er så høy at det er en fryd og bo her. Vi sto opp tidlig og guiden var tok oss med på en liten runde rundt i byen. Etter dette var det opp til oss selv hva vi ville gjøre. Vi var i himmelen da vi vandret rundt på en basar med uendelig antall butikker. Vi prøver så godt vi kan å prute, men blir i ettertid flaue av å tenke på at det er uaktuelt for oss å betale 70 kroner for et sjal, når vi tror vi kan få det for 55.

Noe av det som går mest inn på oss er å se alle tiggerne og de fattige barna. Vi har så lyst til å gi dem noe, men guiden vår har gitt klar beskjed om at vi ikke har lov til å gi dem penger. Grunnen til dette er at tiggingen ofte er organisert, og at barna må levere pengene inn til rike bakmenn, som tjener godt på dem. Det er likevel ikke lett å tenke på dette når vi i dag for eksempel så ei tre år gammel jente som bar på et nakent spedbarn. Hun grep tak i klærne og hendene våres for at vi skulle gi henne penger. Det er helt forferdelig å se på.

Selv om vi får mange sterke inntrykk her i India klarer vi også å kose oss og slappe av. Da vi var ferdige med å shoppe gikk vi tilbake på hotellet, spiste lunsj og nøyt det fine været på hotellets takterrasse. Nå har vi akkurat kommet tilbake fra middag på en av Jaipurs bedre restauranter. Og til alle dere som har vært bekymret for Helenes matvaner: dere har ingenting å bekymre dere for!!! J Hilde har aldri vært så stolt av ho før, og uttalte tidligere i dag: ”du har jo ikke klagd ei eneste gang”. Tommelopp!

Ps: Vi har forresten akkurat funnet ut hvorfor matvarer, chips, kjeks, juice og brus er så billig her i India; det har nemlig gått ut på dato! Nam nam nam

Namaste   

Agra

I løpet av natten våknet vi begge mange ganger, og var helt sikre på at vi hadde forsovet oss. Vi hadde vekkerklokken på 04.55, men allerede var 00.45 var Hilde ferdig kledd og stelt, i god tro om at klokken var kvart på fem.  Reisefølget på 13 møtte i lobbyen 05.15 og derifra tok vi taxi til togstasjonen. En viktig ting vi har lært i India er begrepet ca. Om toget skal gå kl 6 må man ikke bli overrasket om det kommer kl 7, og om det skal være fremme 8 er det ikke uvanlig om det ikke er fremme før 12. Sistenevnte opplevde vi i dag på vår vei til Agra. Begrepet tålmodighet må man også forstå når man er i India. Togene stopper hvert kvarter, og blir da gjerne stående i et kvarter, uten at noen forstår hvorfor, og uten at det er noen stasjon i nærheten.

Selv om Agra i utgangspunktet kun er to timer i tog unna Dehli, er det veldig store forskjeller på de to byene. Det første sjokket fikk vi da vi kom ut fra togstasjonen, der vi ble møtt av skitne barn helt ned i treårs alderen som tigget. Mange av dem sier bare: ”Helo mam” eller ”Please mam”, mens andre prøver å selge oss ting som nøkkelringer og karma sutra bøker.

Etter vi hadde lagt bagasjen fra oss på hotellet, gikk turen mot Agras hovedattraksjon: Taj Mahal. Vi pressa oss inn fire jenter i en rickshaw, og for første gang på turen opplevde vi å krasje med en annen rickshaw. Regelen om at tuting er det eneste tegnet man trenger å gi i trafikken, viser seg til alles skuffelse ikke å gjelde.. Vi ble ledet gjennom tidenes slumområde, med de verste luktene, mest skitne menneskene, mest lugubre sjappene og det største utvalget av husdyr du kan forestille deg. Plutselig stoppet rickshawen, vi ble ledet gjennom en port, og der var Taj Mahal foran oss. Vi blir overveldet over det spektakulære bygget og det faktum at det er bygget for hånd lenge før maskinenes tid. Det var uten tvil noe av det største vi har sett! Men likevel var skuffelsen stor da vi kom på innsiden av bygget. Det var kun to små rom vi hadde lov til å gå inn i, det var mørkt, ikke lov til å ta bilder - rett og slett ikke noe særlig å se.

Resten av dagen ble brukt til å spise god mat og ta en rask tur innom Agra Fort. Vi gikk ikke en gang inn i fortet fordi vi var så kalde, men brukte ca 20 min på å ta bilder av apekatter som løp fritt, og sjarmerte oss veldig. Temperaturen har vært en av de største overraskelsene med India. Vi, som de fleste andre, trodde det skulle være godt og varmt her, med ca 20 grader om dagen. Der tok vi grundig feil. Ullundertøyet er blitt vurdert brukt opp til flere ganger, og vi går enda i det eneste varme skiftet vi har (som vi har gått med siden vi reiste hjemmenifra).

Vi er fremdeles veldig trøtte og slitne, men vi skal prøve å se en episode med gossip girl før vi legger oss! (Thank you, Jostein J )

Namaste!

 Namnam, maten vi fikk på toget i dag! Vi hadde store problemer med å identifisere hva det faktisk var vi skulle spise, og spiste derfor heller ikke så veeeeldig mye....

Fra venstre: Helle, Andrea, Helene og Hilde. To veldig søte jenter fra Norge (ikke oss altså!) som både er like gamle og like tøffe som oss og legger ut på en slik tur. :-)

Kultursjokk

Vi ankom New Dehli 01.00 i natt, men kultursjokket startet allerede på flyet. 95% av passasjerene var indere, og de har tydeligvis andre flyvaner enn oss. De liker godt å stå i grupper rundt på flyet og snakke, spille indisk musikk høyt på mobilen og la barna løpe fritt. Reisen gikk imdlertid veldig greit, og vi ble møtt av en taxisjåfør på flyplassen. Han kunne dessverre verken engelsk eller trafikkregler,og vi fikk oss en real støkk da han kjørte mitt mellom to felt, med fjernlysene på hele tiden, ingen setebelter eller sidespeil. Det som derimot var i god orden var tuta. I New Dehli tuter man når man vil bytte felt, når man nesten kræsjer, når man skal kjøre forbi noen, når man nesten kjører ned noen og når trafikken beveger seg for seint. Da vi nærmet oss hotellet ble vi bare mer og mer redde, vi følte at vi befant oss i ghettoen! Nesten alle vinduer var spikret igjen, gatene var fulle av søppel og løshunder. Da vi kom inn på hotellet ble det ikke bedre, Helene kikket inn og fant en bøtte på gulvet. "Hilde, doen vår er ei bøtte!" sa Helene og begynte å grine. Hun ringte deretter rett hjem til mamma og fortalte at India var et skummelt land. Heldigvis fant vi ut at doen bare var gjemt bak dusjforhenget, og vi klarte til slutt og sovne.

Dagen i dag startet like ille som gårsdagen endte. Vi fant likevel ut at vi måtte komme oss ut av hotellet og få oss litt mat. Ute på gata så det like ille ut i dagslys som i mørket, og vi var ganske skeptiske da vi fortsatte oppover gata. Heldigvis møtte vi en hyggelig rickshawsjåfør som gjerne ville hjelpe oss. Han kjørte oss først til en café, hvor vi spiste frokost. På veien dit stoppet han plutselig rickshawen, og unnskyldte seg. Han løp av rickshawen, og inn i en park rett ved siden av. Der sto han og ba i ca 20 sekunder, omgitt av duer, før han løp tilbake til oss. I mellomtiden hadde det kommet et følge på ti personer gående forbi oss. De bar på en båre, og oppå den lå det et lik. Vi begynte bare å le, fordi situasjonen var så surrealistisk! Deretter ba vi han om å kjøre oss tilbake til hotellet, men det viser seg at sjåførene får provisjon av butikker hvis de sender inn kunder som handler mye, og siden vi er hvite så han sitt snitt til å tjene en slant. Vi stoppet derfor innom to tradisjonelle indiske butikker, hvor de solgte alt i fra sjal og sarier til gull og marmor. Vi koste oss, og begynte endelig å føle oss litt vel. Til vår store lykke møtte vi også i den ene butikken en fantastisk norsk familie. De hadde allerede vært i India i tre uker, og delte gledelig ut tips og råd. Da de spurte om vi ville være med dem på et market, takket vi selvfølgelig ja. Turen gikk da med t-bane til Khan Markedet. Der spanderte de pizza på oss (endelig noe mat som smaker norsk!!) og vi kikket i flere fine butikker.

Nå har vi nettopp møtt vårt reisefølge for de nesten 15 dagene, og vi er storfornøyde! De aller fleste er på vår egen alder, og det er fire norske jenter der, noe som passer oss utmerket. Vi har vært ute og spist med dem nå, og ser fram til de neste dagene. Vi skal møte i resepsjonen kl 05.15 i morra, og i og med at vi enda er slitne etter reisen og alle inntrykkene, hiver vi oss i seng. Skal prøve og skrive igjen snarest mulig, og legge ut litt flere bilder.

Namaste! J  (det betyr ha det, for de av dere som ikke snakker og skriver flytende hindu slik som oss)